Allsang “på grensen”??

Mrs Maerris er gift med en psykolog. Psykologer legger av og til annen mening i ord og uttrykk enn oss ikke-psykologer. For meg er “grense” det samme som en fysisk skillelinje, for eksempel den mellom Norge og Sverige.

For psykologer er “grense” noe abstrakt, men svært viktig, en slags avklaring av jeget. Å sette grenser for seg selv og andre helt essensielt i psykologien. Uten slike mentale gjerder er man fortapt. “Grenseløs” er et negativt ladet ord som beskriver en invaderende og framfus person som trenger terapi og selvrefleksjon. Min mann psykologen synes for eksempel det er helt vanvittig at organisasjonen “Médicins sans Frontières” er oversatt til Norsk med “Leger uten grenser” og ser for seg helt ville leger som turer fram, bedøver, medisinerer og opererer på en slags idealismens speed – helt grenseløst.

Jeg har ikke sett programmet, men jeg vet det finnes.  ”Allsang på grensen” ledes dessuten av hun derre aldeles skjønne, smilende, romantiske og søte Katrine Moholt. Jeg kan nok geografi til å forstå at de mener “Allsang på landegrensen (til Sverige)” siden programmet er tatt opp i Halden, men allikevel assosierer jeg som om “grense” her er brukt i  betydningen “moralsk grenseland”, “på kanten”, “nesten over streken”.

Jeg innbiller meg at de synger sanger som “Drita full før Drøbaksundet”, “Dra til Helvete”, hele diskografien til Luksus Leverpostei og slagere fra Haburgs Reperbahn. Men det ville jo aldri hun derre aldeles skjønne Katrine Moholt funnet på. Men kanskje Tommy Steine….

Parafrase over en statssekretær

I serien ” Mrs Mærris prøver seg på ting hun ikke kan” er vi i dag kommet til politisk satire.

På åpnningen av legeforeningens landsmøte i Bodø onsdag var det helsepolitisk debatt med Høyre og Fremskrittspartiets ledere og en statssekretær fra Helse og Omsorgsdepartementet (Ap). Helse og omsorgsministeren meldte avbud fordi han måtte stille i Stortinget. Statssekretæren som stilte i stedet matchet Bjarne Håkon Hanssen på dialekt og kjønn, men ikke alder og vekt. Arbeiderpartiets løsning på alle problemene i helsevesenet var at kommunene skulle bruke mer penger på forebyggende medisin, slik at innbyggerne ikke ble syke og måtte på sykehus. Hvis folk allikevel ble syke og måtte på sykehus skulle kommunen få svi gjennom å betale regningen.

Parafrasen over åpningsinnlegget hans er ingen ordrett gjengivelse, men den gjenspeiler nivået av saklighet, graden av veltalenhet og antall gode poenger.

”Hainn Bjarne Håkon måtta still i Stortinget i dag, og når ´n Bjarne Håkon må nåkka, så mån få lov å gjør de, ænten de e Stortinge hainn må på, eller for æksæmpel do. Vi veit jo aill at sønn hans Bjarne Håkon hadd problema med luft i magen, å for å sei de såinn, han e jo far te søinn sin hainn Bjarne Håkon. Hainn kaillen som årna magen te sønn hans Bjarne Håkon e ut a drift no, så når `n Bjarne Håkon sei at ´n må nåkka, så må ´n få forlat romme. Det e bæst for aill….

Over te folkehelsa. La mæ ta ett æksæmpel. Når e det lurt å kjøp badering? Før eller etter du plumpe uti vainne? Vi i arbeiderpartie vill at de e kommunan skal betal før baderinga te innbyggeran, og dæm ska kjøp dæm i go ti før badesessongen. Det hoill itj å kjøp badering i sæptember om dokk forstår. Baderinga te aille på kommunans regning! Det e myttji dyrar me rædningsaksjona enn baderinga!

Hmmm…fordi æ itj har me påvverpointen min så glæmt æ a å bytt ut ”badering” med “forebyggende hælse” i metaforn, og “vainne” med “sjukehus”. Om dokk forstår. No vill æ itj snakk meir om hælsepolitikk, for æ skal ta tæksi te flyplassen med a Siv Jænsen, å hu skjøinn itj de herre med baderinga. ” 

Inne i bobla

Bekymringsmelding:

Tygd på og spyttet ut?

Matapostelen Mærris som nesten rangerer halvfabrikata mat over FrP på lista “10 ting Mrs Mærris misliker heftig”, har  laget middag ved hjelp av selve banneordet i Mærriskirka – Uncle Ben´s sweet n´sour. Det har også vært tilfeller av posepotetmos og produkter fra Toro. Ungene drikker eplejus til middagsmaten og det er observert opptil flere eksemplarer brukt plastemballasje i restbosset. 

 

Symptomer: Ingen blogging. Ingen avislesning. Ingen TV-titting. Ingen svømming. Ingen blir invitert på middag. Ingen solbrenthet på tross av pent vær. Ingen søndagsturer. 

Tegn: Hjertebank. Ømhet i høyre underarms ekstensormuskulatur som ved hyppig bruk av padde (jfr tidligere innlegg, den som styrer datapekeren er jo omdøpt!).

Diagnose: Disputas.

Behandling: Praktiske øvelser med powerpoint, intense litteratursøk og streng organisering av informasjon.

Prognose: God. Sykdommen forventes fullstendig helbredet i løpet av to uker.

Færra te Mexico??!!

Jeg kan ikke tenke på Mexico uten å tenke på Lynni Treekrem. Assosiasjonen er rett og slett uunngåelig. Pga nyhetenes stadige rapporter fra svineinfluensaens herjinger i nevnte land tenker jeg ofte på Lynni Treekrem nå. “Færra te Mexico” er tolket med herlig aksent og lekkert drapert i salsarytmer av Hovedøen Social Club, se og hør her:

(For ordens skyld, folkehelseinstituttet har ikke gått ut og anbefalt Lynni å fortsette å smøre brødskiver…..)

Med stetoskop og naglebelte

Det kan være et problem å være spartansk på grensen til gjerrig og samtidig opptatt av design og klær. Jeg har i alle år tilfredsstilt meg selv nærmest gratis gjennom loppemarkeder, Fretexbutikker og mine besteforeldres velfylte kjeller, men i de  årene har også H&M bidratt til garderoben gjennom sine designkolleksjoner. Karl Lagerfeldt gikk meg hus forbi, men Stella McCartney, Victor & Rolf, Madonna, Roberto Cavalli og Comme des Garcons har jeg fått med meg. Jeg har stått først i køen, krøpet under gitteret med en gang de begynte å heise det opp, og jeg har grabbet til meg. Jeg har trått over grensa for vanlig folkeskikk bare for å få pyntet meg litt – i billig design. Min oppførsel og entusiasme har faktisk vært så påfallende at jeg har blitt filmet og kommet på TV 3 ganger i forbindelse med H&M lanseringene… (det er slettet fra NRKs nettarkiver, dessverre, ellers skulle jeg ha lenket…)

I går sendte jeg min kjære nabo på Matthew Williamson fordi jeg selv var forhindret.  Hun sloss med liv lemmer, vant og kom hjem med dette fantastiske naglebeltet i blå metallic.

Her ser man det stylet med stetoskop og søsterur. Pasientene mine har ikke sagt noe om det, men det trenger de ikke, jeg vet det er fint. 

Hverdagsluksus i globale krisetider

Mrs Mærris er som oftest den kjipe. Hun stiller spørsmål som: “Skal vi virkelig bruke penger på å kjøpe ny do når vi pusser opp badet, skal vi ikke bare bruke den gamle lyseblå fra 1965?” og “Skal vi virkelig åpne en flaske gul enke på annen påskedags kveld, bare du og jeg?”.

Jeg sier økonomi, gjenbruk, og askese, hvor Mr Mærris sier kvalitet, forbedring og nytelse. Heldigvis følger min mann ofte sin egen magefølelse. Som i kveld. Det smakte aldeles himmelsk med et glass gul, boblende enke. Vi har jo dessuten slik en kork man kan pumpe lufta ut av den musserende flasken fra, slik at resten kan fordeles på to kvelder til den kommende uka. 

 

Bergen-Barcelona

Fra høsten skal familien Mrs Mærris tilbringe ett år i Barcelona. Praktisk talt på stranda, like ved det berømte Hospital del Mar (kulisse i Pedro Almodovars film `Alt om min mor´), ligger det et forskningssenter som jeg skal jobbe ved. Flaks.

Mr og Mrs Mærris har vært på rekognosering i den katalanske hovedstaden for å forberede oppholdet. Å komme tilbake til trauste, regntunge Bergen var litt som å våkne opp fra en god drøm. Akkurat nå virker Bergen liten, kald, kjedelig kjent og ensartet.

Det er massevis av forskjeller mellom Bergen og Barcelona.  De fleste forskjellene er det helt umulig å gjøre noe med, så dem gidder jeg ikke nevne. Jeg vil heller skrive om to småting som vi etter min mening med fordel kan innføre her i Norge. 

1. Det er mulig å kjøpe høner i Spania. Gode, gamle, døde høner. For noen år siden solgte de frosne høner til 15 kr stykket på Rema, men jeg tror det har slutta med det. Nå skal alle ha kylligbryst hele tiden, og tenker ikke på hva slags herlig spise man kan trylle fram av noen høneskrog som har godgjort seg i gryta noen timer. 

2. De nyter kaffen i Spania. Norge har vært den svarte, sure, men relativt milde kokekaffens høyborg inntil baristaene for ca et tiår siden begynte å vinne territorium også her. På cafeer i Norge ser man mange, særlig unge kvinner, med halvlitersglass fylt med lunken kaffe latte. Kanskje fordi de ikke vil legge på seg, har de ikke sukker i. Logikken her er ikke åpenbar, da mengder med helmjølk slett ikke er slankekost. Når en først er der og drikker mengder med lunken helmjølk kan en vel like gjerne piske opp stemningen ytterligere med en klype sukker? Jeg foretrekker imidlertid den spanske varianten. Cafe amb lait (katalansk) er espressokaffe med melk i en vanlig kaffekopp, og man får den utlevert i følge med to store sukkerposer. Den søte, sterke kaffen med akkurat passe mjølkemengde sitter som ei kule, smaker  deilig og virker oppkvikkende i 1-2 timer.

 

Til alle ammenazier i Norges land. Overivrige helsesøstre og barnepleiere, HØR HER!!

“Du vet, det e ikkje bare maten me dæn ammingen, det e kontakten. Kle ut av deg på overkroppen mæns du gir hon flaske, så får du bedre kontakt med hon”

Den ferme barnepleierens ord glemmer jeg aldri. Et bilde av min datters emosjonelle skråplan dannet seg i mitt indre. Tårene strømmet, men ikke mjølka. Jeg klarte ikke å amme, og beseglet således et uskyldig nurks triste sjebne.

I ukens nummer av  Tidsskriftt for Den norske legeforening referereres det til denne studien. Kort resyme: I Hviterussland vagte de tilfeldig ut 17000 mødre som enten fikk vanlig informasjon om amming eller utvidet informasjon om amming. Barn av mødre som fikk ekstra ammeinformasjon ble fullammet lenger. Etter 6,5 år ble både foreldrene og lærerene til barna i studien fulgt opp med spørsmål om emosjonelle symptomer, atferdsproblemer, hyperaktivitet, problemer i forhold til skolekamerater og positiv sosial ansvarsfølelse. Barna som var fullammet lengst skilte seg ikke fra barna som var ammet kortere på noen av disse punktene!! 

Amming ER fint, bra, sunt, praktisk, enkelt og naturlig. Men avgjørende for barnets sosiale egenskaper er det ikke. Takk og pris!

Innlegget er illustrert med et bilde av den puppen som svikta meg mest da det gjaldt, men som ikke lenger får skylda hvis min datter blir emosjonelt avstumpet og får en bokstavdiagnose. 

Kjære Kristian Flittie Onstad

Både i nær omgangskrets og familie har jeg fantastisk flotte, intelligente, morsomme og hyggelige kvinner. De er over tyve, men under tredve, har utdannelse, forsørger seg selv og lukter godt. De er slik jeg ser det, nesten helt uten lyter. Fordi jeg er glad i dem, kan det hende at jeg er lite objektiv i mine søsterlige vurderinger, men jeg flesker alikevel til med superlativene. Lurest, penest, morsomst!

Hvorfor får de så gå delvis alene, bare forstyrret av en og annen halvtoms som det viser seg etterhvert at kjører dobbelt, er sosialt inkompetent eller umulig å ha et forhold til? Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å svare på dette spørsmålet, det har blant annet Sex and the City forsøkt, uten å komme til noen konklusjon. 

 

Min venninne Marie stiller nok høye krav. Jeg siterer hennes liste: 

-gjerne skader med opptreningspotensiale (som Aksel Lund Svindal, men han kom seg nesten litt for fort)

-morsom (haha)

-ikke pølsefingre

-ikke sjalu

-ikke humørsyk

-alder mellom 25 og 35

-helst krøller

-IQ mellom 110 og 130

-kan være alpinist (Aksel Lund Svindal)

-raus, ikke gniten

 

I lang tid har Marie gått på Brannkamper med partoutkort. Fordi hun er fotballinteressert og fordi hun er interessert i fotballspillere. Vi som vil henne vel har forsøkt å roe ned hennes personfiksering rundt denne idretten, fordi vi føler på oss at dette snevre fokus på fysikk ikke vil komme lure Marie tilgode. 

Men nå har han kommet til Bergen, Drømmemannen. Jeg tillater meg derfor å skrive en kontaktsannonse fra Marie til skoleyset på Brann, Kristian Flittie Onstad, som hadde over fem i snitt fra videregående. Marie får jo aldri ut finger´n sjøl.

” Kjære Kristian Flittie Onstad. Du er det Bergen, Brann og jeg trenger. Jeg har det du trenger. Jeg sitter på felt J på stadion, mine venner sier jeg ser ut som en blaning av en fe og en engel, så du kjenner meg nok igjen. Mitt milde ytre står i spennende kontrast til mitt solide intellekt, min personlige integritet og min gjennomsyrende humor. Du og jeg. Hilsen Marie. PS: Det er ikke noe mellom meg og Aksel Lund Svindal.” 

Dette er ingen håndarbeidsblogg

Mrs Mærris er født som gamlisungdom. Jeg lærte meg å strikke før jeg lærte å lese, jeg hekla hele kolleksjoner dokkeklær som elleveåring og har symaskinsertifikat. Jeg er imidlertid over gjennomsnittet slurvete og lykkes bare med halvparten av det jeg lager. 

På fredag leverte jeg inn min doktoravhandling til vurdering for PhD graden. Etter uttalige timers intens og konsentrert Macbasert jobbing i innspurtsfasen fikk jeg behov for å skape noe mer håndfast. Lørdag sydde jeg det jeg skulle bli lekre, florlette, hvite gardiner. De ble småtunge, rare og dritstygge. De hang oppe  i 3 timer og er degradert til duker egnet over muggslåtte plastbord på rødvinsorientert hageparty. Søndag sydde jeg sammen noen restegarnsbaserte heklelapper til et putetrekk. Det ble ikke så værst!