Når en beveger seg fra nord til sør i Europa må ta med solkrem og dessuten slutte å ta folk i hånda. Her hilses det med et kyss på hvert kinn, mann mot mann, kvinne mot kvinne og mann og kvinne.

Jeg er en svoren håndhilser. Under mine opphold i som student i Tyskland, fikk jeg virkelig sans for det. Jeg hadde mange venner fra det tidligere DDR, og de hilste hverandre når de møttes og når de gikk fra hverandre med et realt håndtrykk. De mente håndhilsinga var et av de positive aspektene ved kommunismen i DDR. Hvis en har håndhilsing som vane, slipper en å reflektere over om en kjenner personen en møter godt nok til å skulle invadere den andres intimgrense ved å gi en klem eller ikke. Jeg er ingen født klemmer og foretrekker håndtrykket, selv om det er bevist at det overfører flere bakterier enn et hilsningskyss på kinnet.

Her nede dummet jeg meg fullstendig ut da jeg møtte noen nye på joben og gav dem hånda. De stirret rart på meg, og var så slappe i håndtrykket at jeg skjønte med en gang at jeg hadde gjort noe galt. De sa at hvis man gir hånda til en fremmed oppleves en som hyperformell og veldig merkelig. Så, jeg prøver å slutte med det og jobber med  føle meg bekvem ved å kysse helt ukjente personer på kinnet. Foreløpig kysser jeg oftest lufta. Kyssinga blir sikkert naturlig og koselig etter hvert, så jeg skal ikke kritisere den.

Jeg har imilertid observert noe jeg mener er en stor mangel i hilsningsskikken i Spania. Nå har jeg til sammen tilbragt 6 netter på sykehus med sønnen min. Jeg har snakket med 2 overleger, 6 assistentleger, en bønsj medisinstudenter, kanskje 15 sykepleiere og 8 hjelpepleiere på to forskjellige avdelinger, men INGEN av dem har presentert seg med verken navn eller posisjon. Bare om lag 10 % bærer skilt med ditto opplysninger. De verken kysser eller tar i hånda, og henger ikke noen oversikt med bilde av de som jobber her i korridoren.

Skal jeg bare si ”den gamle doktordamen” og ”den lille, blide, sykepleiersken” når jeg refererer til overlegen og sykepleieren som er her mest? Det er ofte nødvendig å fortelle om hvem som har gjort og sagt hva. Jeg blir alltid redd for å gi de sanne, men lite smigrende signalement når jeg skal beskrive folk slik. ”Ja, han med den store vorta på kinnet”, ”hun tjukke med whiskeystemmen” eller ”hun som har sminket seg så mye at det ser ut som om hun er med i jakten på kjærligheten”…

Jeg synes det er riktig og viktig å presentere seg skikkelig for pasientene, både som lege, sykepleier, hjelpepleier eller blodprøvetaker eller hva som helst. Alle trenger ikke å si navnet sitt, men en bør si om en er portør eller student og ha navneskilt på seg.  Manglende hilsing og presentasjon hadde sikkert vært en sak for pasientombudet  og avisene i Norge. Avdelingen hadde fått på pukkelen så det svei for manglende oppførsel og kommunikasjonssvikt og summetonen i BA hadde fått illsinte innringere.

For å konkludere: Kyssinga forholder jeg meg til som en artig kulturforskjell. Det at de ikke sier hvem de er på sykehuset ser jeg på, inntil noen kommer med motargumenter,  som mangel på kultur.

(Leses på brei Østlandsdialekt)

Cirka 6 millioner turrister reiser til Barcelona året, og dom fleste vil væra på eller like ve’ stranda. Åffer ikke gjøra som  a’ Gwyneth Paltrow (heretter a’ Gvinnett, navnet hennes er jo ummuli å både lesa og skrive), spaniavenn, Oscarmottaker og bloggkollega, nemlig ta seg non netter på et av Barcelonas mange strandhotteller?!

For andre gang på kort ti har vi gjort som a’ Gvinnett; nemlig tatt oss en liten hålliday på et strandhottell. Ettablissemanget vi har lagt oss inn på ligger bare et steinkast unna Hottell Art hvor a’ Gvinnett gjerne bor, og utsikten herfra er like fin.

Dom ansatte her på hottellet er fagutdanna, effektive og flinke. Dom passer godt på oss, og trykker vi på knappen på den lille fjernkontrollen ved senga, kommer dom flygende med en gang. Om ikke lokkalitetene er helt nyoppussa, så er dom i hvert fall skinnende reine. Gølvet ekke av marmor,  men det er blankpollert.

Tilbudene til dom som ressiderer her er mange. Dom har fotosørviss nede i underettasjin, og der tar dom non slags portrettbilder av gjestene. Bildene er i svart hvitt, men dom får virkelig fram å som skjuler seg under huden på følk. Dom har egne ansatte som hjølper til med akktivitet og trening for den enkelte. Det to kaffeer i inngangapartti’, og ba’arn har noe for enhver smak. Men det æ’kke sånn en kan løpe å kjøpe seg akkurat det en vil der. Nei, en må ha me seg non sånne bonger som dom som overnatter her gjerne får,  men da kan en hente ut litt av noen oppstivere. Dessuten er dom libberale med spriten her på huset, dom vasker me’n og har’n til og me’ på henda.

Roomsørvissen inneholder både varm og kald mat,  og en inndividuell og helsebringende kåkktæil som levveres opptil flere ganger om dagen. Det er tilgang til noe som vel er lystgass på hvert et rom. Hvis en føler seg litt groggy og slapp i hamsen så kobler dom på denna, og det hjølper godt.

Hottellet er godt besøkt. Både av gjester som har planlagt feri’n i lang ti og av dom som benytter seg av det alltid tillgjengelige dråpp-inn tilbudet. Her er både gamle, skrale følk og unger, ja til og me helt nyføtte.

Tenk, a’ Gvinnett, hu betaler 300 Euro natta hu, for suita si. Vi fikk et fint dobbeltrom – helt gratis. Det eneste vi trengte å gjøra var å vise fram Evropeisk Helsetrygdkort og fortelle at guttungen hadde hosta og hatt høy feber i tre da’er.

Ofte opplever jeg at blank løyn rett og slett kan sprite opp hverdagen litt. Årsakene til at jeg ikke har blogget så mye i det siste er helt vanlige, men å brodere ut hypotetiske senarier er supermorsomt. Takk for festlige bidrag!

Fasiten er at vi har hatt mye besøk (som vi kan kalle meteorologiske flyktninger, tusen takk, veldig koselig!!), jeg har kommet skikkelig i gassen på jobb og livet i storbyen med barn likner lite på storbyferie med ekstra tid. Jeg har selvfølgelig IKKE blitt headhuntet til WHO, det er nok snakk om svineinfluensa (det gidder jeg verken å bekrefte eller avkrefte), og nupereller er et slags yndlingsord jeg ofte bruker uten å mene noe med det.

Men, ukulele har jeg fått meg! Min mor var på besøk, og jeg anbefalte henne å kjøpe en slik til meg til jul, siden jeg bor instrumentløst her i Barcelona. Ukulelen heter Kohala og er slett ikke noen liten gitar. Den har fire strenger som er stemt i G-E-C-A (fra oven), og det er for meg fremdeles fullstendig ulogisk, så noen tidstyv er hun ikke blitt enda. Jeg har en bok med dertil egende akkorder, så jeg tror at Kohala og jeg blir venner etter hvert.

De som tror at ukulele kjøpes i leketøysbutikker og er laget for at barn som er lei av å spille på pinner skal få plage omverdenen med toner fra 4 ustemte strenger, tar feil. Ukulele ble laget på 1880 tallet av portugisiske immigranter til Hawaii, og ukulele betyr “gaven som kom hit” på Hawaii. Ukulelens popularitet vokste for alvor etter at den var blitt brukt på “Panama Pacific International Exposition” i San Francisco i 1915. Ukulelen var både billig og lett å ta med seg, og ble ett ikoninstrument for jazzen på 1920-tallet. I 1959 spilte Marilyn Monroe ukulele i “Some like it hot”, se!

I et 10 x 10cm lite vindu på Macen får barna med seg Jul i Svingen, NRKs adventskalender. De pleier å juble begge to når jeg setter på NRK super, den eldste fordi hun liker det, den yngste fordi han hermer. Jul i Svingen 1. desember frambrgte imidlertid bare sår gråt.

Jeg er imot at barna får dyr tinglig drit i adventskalender. Jeg flagger dette som en miljøsak, men det har selvfølgelig littegranne med latskap gjøre også. Alle mine velorganiserte venninner som til enhver tid har rene, veloppdragne barn, postet Newsfeed på Facebook at de….pakker inn gaver… bare 14 igjen nå… den 30. november. Jeg fortet meg bort på Centre Vila og kjøpte noe smågodt. De får en bit hver dag, i purkotta mens de enda halvsover. Så våkner de med sukker i munnen og er ganske blide. Det funket helt fint inntil de så Jul i Svingen.

“Eg likar ikke dætte Jul i Svingen, for eg ser at du lurar meg. For koffår, mamma, får ikke vi pakkar i julekalenderen sånn som barna i Norge og i Svingen får????”

Jeg tok en spansk en, og sa at de ikke har adventskalender i Spania og at hun burde være glad for godteriet om morgenen (jeg kunne selvfølgelig ha smurt på med barna i Afrika og sånn, men jeg lot det være…). Jeg sjekket om jeg hadde dekning for nødløynen min ved å spørre andre foreldre som fulgte til skolen i dag. Flaks for meg, det stemmer! Hvis fireåringen legger inn flere protester mot miljøopplegget mitt tar vi en leksjon i kulturforskjeller mens vi koser oss med nettTV. Jeg vil nødig gå glipp av Odd Nordstogas “Eg vil heim til jol”….

Etter jeg flyttet til Barcelona og utsatte meg selv for to latinske språk omtrent like beslektet med norsk som firmeninger, har jeg fått en heftig dragning mot det nordiske. Mot det kjente, det enkle, mot det jeg forstår. Jeg er jo norsk, men det er akkurat som om jeg føler meg litt svensk også, når jeg er her i Sør-Europa. Jeg er stolt av de Skandinaviske landenes velferdsordninger og deres uberørte natur. Jeg digger Stieg Larrson, Kings of Convenience og Ikea. Jeg bekjenner meg til likestilling, tyttebærsyltetøy, Edvard Munch og Ingmar Bergman. Jeg drømmer om Wasa knekkebrød og laks. Og, jeg lovpriser de skandinaviske språkenes fellestrekk.

De verdad, entiendes sueco? Er det sant, forstår du svensk,  spør spanjolene meg vantro. Si, si, svarer jeg stolt.

Forleden var de skandinaviske søskenlandene tema i en kaffepause på jobb. Jeg spøkte og sa at Norge og Sverige er egentlig det samme, bortsett fra at svenskene er litt mindre intelligente enn nordmennene, og at de faktisk tror det er omvendt. En av kolleganene mine mente imidlertid at nordmenn hadde rett. På spansk finnes det nemlig et uttryk som rettferdiggjør innholdet i de fleste svenskevitser. Å gjøre seg svensk, hacerse sueco, betyr å ikke følge med på hva andre sier eller å ikke forstå. Jeg vet ikke om dette uttrykket er gangbart i latinamerika også, men det er ihvertfall 45 millioner spanjoler forbinder svensker med ignoranter…

Det har vært stille lenge. Når jeg snakker med noen av mine kjære faste lesere kommer de med kommentarer som: “jeg ser på bloggen din at du har det travelt på jobb, for på bloggen skjer det jo ingenting..” Min mor som er topptrent i krisemaksimering tror stillheten bunner i alvorlig og plutselig oppstått psykisk eller fysisk sykdom.

Jeg tenkte at det hadde vært gøy å hatt en sånn avstemning hvor leserene kunne krysse av på forskjellige alternative forklaringer til hvorfor jeg ikke har blogget på lenge, men den applikasjonen har jeg ikke tid til å finne ut av. Derfor lister alternativene punktvis, og så stemmer man i kommentarfeltet. Man kan også ta en sant/usant tilnærming til lista. Da skriver man opp tallene og merker dem S for sant og U for usant, akkurat slik vi gjorde på barneskolen i “Slik skriver vi”.

1. På tannlegeventerommet (jfr forrige innlegg) ble Mrs Mærris og datteren smittet av spansk svineinfluensa. Resten av familien har hatt det etter tur, og Mrs Mærris har drevet hjemlig sykepleiervirksomhet.

2. Jeg har endelig kjøpt meg ukulele, har blitt fullstendig hekta og bruker all fritid på å lære meg nye grep.

3. Jeg har blitt fullstendig katolsk i hodet og synes blogg er for hedninger.

4. Jeg har på grunn av massiv påvirkning fra latinske språk blitt skadet på norsken og kan ike skive mere…

5. Familien vært opptatt med besøk av meteorologiske flyktninger fra Norge.

6. Jeg har begynt å slå nuppereller og har hendene fulle med tilvirkning av nupperellerte julegaver.

7. Nabodama på 53 i leiligheten over har fått el-allergi og har tvunget oss til å stenge det trådløse nettverket i leiligheten. Først nektet vi, men fordi hun gikk hvileløst omkring om natten og klødde og ynket seg, gav vi etter for presset. Nå er vi på nett igjen, men med kabel.

8. Jeg har vært syk i lungene og i hodet etter inhalering av store mengder plumbo. Jeg ante fred og ingen fare, satt i timevis med pedikyr i bideen mens sluket i vasken var dynket i styggedommen.

9. Min stillhet er en utspekulert og subtil protest mot at Siv Jensen og Frp fikk en altfor stor prosentandel stemmer ved forrige valg.

10. Jeg har blitt headhuntet til WHO.

11. Jeg har gått ned i en slags mental skyttergrav hvor jeg samler argumenter til kampen jeg skal føre for fotgjengere og syklister mot Bergen kommune.

12. Blanding av noen av de ovenstående.

13. Andre. Her kan du foreslå noe selv!!

Når mye brødskiver uten skorper med jordbærsyltetøy blir liggende igjen på tallerkenen, er det noe galt. Det var tanna. Den har vært halvblå og død i snart to år etter en kollisjon i barnehagen mellom en John Dere av plast og en trehjulsykkel. De to fortennene oppe møtte bakken først. Den ene gav etter for presset med en gang. Den andre har sittet fast;  død, men jevnlig røntgenovervåket. I går var den løs og vond og hindret inntak av den tidligere beskrevne maten.

Fillern og. Infeksjon, tenkte jeg, og så for meg et skadet kommende tannanlegg, smertefull trekking av dødtanna og timelang køsitting i rom stappfulle av folk med svineinfluensa.

Jeg er innvandrer og vet ingenting om hvordan noen ting fungerer her, så jeg henvendte meg ydmykt for å spørre meg for hos Legevakten, slik at jeg slapp å ringe til et eller annet offentlig feil kontor, høre på pausemusikk i mange minutter og deretter ikke forstå noenting.

Legevaktdamen var sterkere sminket enn en middelsk norsk sykepleier og hadde blonde og røde tigerstriper i håret som sikkert var middelhavsbrunt opprinnelig. Vips, der hadde hun kopiert pass og europeisk helsetrygdkort og helt uten vanskeligheter skaffet oss time hos tannlege omgående. “Hvilket av disse er etternavnet?” spurte hun og pekte på “Norge Noreg Norway” på det røde passet. Hun gikk for Norway, men det fikk jeg raskt klaret opp i.

Jeg løp de 100 metrene hjem, hentet ungen og ventet ca 5 minutter på en hyggelig, passe gammel tannlege som forstod meg, undersøkte, tok bilde og sa at alt var i orden. Den friske kommende tanna hadde bare begynt å bevege på seg, så blåtanna var litt irritert. Litt paracet mot smerter og kom tilbake hvis det er noe.

Pasienten synes det var litt rart at hun ikke fikk premie av tannlegen. Jeg betalte 2 euro for et Kinderlignende Hello Kitty egg. Ellers kostet det ingenting, og det hele gikk superfort. Så fort at jeg var fremdeles innlogget på epostkontoen da vi kom hjem.

”Nei, no e da heilt gale, eg må få nåkke grønt vatn”. Gjesten vår vansmekter på soverommet på grunn av et ublidt møte med et eller annet lokalt magevirus. Vaskebøtta står ved siden av senga, men det lukter ikke grønnsåpe.

”Mammo, de e da eg seie, du røyka for mykje hasj i ungdommen, for kva i all verda er grønt vatn? Eg trur nett du hallusinere!” Datteren Curly legger ikke alltid godviljen til for å forstå mammo. Curly er 17.

”Nei, nei, detta har ingenting med det tidligare livet te gammalraddisen å gjera, eg vil berre ha slikt boblevatn som er på dei grøne flaskane. Du veit, spansk Farris!”

Da gammalraddisen var kvitt magasjauet tok jeg henne med på en mosaikkbesmykket bar i Poblenou for å spørre henne, la oss gi henne dekknavnet Bodil, om det hun opplevde på søttitallet. Over et par øl og et generøst konjakkglass Fernet Branca får jeg høre om Norges første skolestreik, dannelsen av mållagsgruppe på Bergen Katedralskole, nei til nedskjæring av rammetimetallet og innpiskning til ml-fraksjonsmøte i Norges gymnasiastsamband. Men hvordan ble bondejenta fra ei lita bygd ved Hardangerfjorden raddis?

”Me hadde alltid heimføingar te lerarar, men så fekk me nokon nye i sjette klassen. Ei fra Austlandet som arrangerte skuletur te Bergen, og ein som lerte oss orientering i to former.”

Orientering dreide seg ikke bare om fysisk fostring med kart og kompass på søttitallet, det var også avisen til Sosialistisk Folkeparti. Før det skulle skrives stil, tok læreren frem Orientering til diskusjon. Slik kom det radikale tanker til folkeskolen i bygda hvor emmisærenes Jesus tidligere hadde vært det mest eksplosive tankegodset. En raddisgnist hadde truffet et ungt hjerte.

”På realskulen i Øystese traff eg fleire med pannebånd og busserull. Unge, tenkande hovud frå Hardanger. ”

Under parolen ”Lærebøker på nynorsk til same pris og tid” gikk elever og lærere sammen ut av klasserommene og bildene av landets første skolestreik var i alle aviser. Men det skulle ikke bli siste gangen hun protesterte, demonstrerte, organiserte og arrangerte i demokratiets, kvinnenes og målsakens navn.

RaddisBodil danna lokallag av Noregs Målungdom på Bergen Katedralskole, og hun jobba i medvind. Det var bred støtte bland lærerene og kjente Nynorskforfattere kom mer enn gjerne på litteraturkveldene som Bodil organsierte.

”Du kjempa for nynorsk, demokratisering og abort. Hva kjempa du imot?”

”EEC og dyrtid, Vietnamkrigen og Bjartmar Gjerde. Me såg på han som rota til alt ondt. Han var undervisningsminister på den tida og pressa igjennom femdagers skuleveke. Eit gigantisk sparetiltak me var heilt imot. Me ville lera mest mulig og såg på skulegang til klokko to på laurdagane som heilt naturleg. Men Gjerden skar ned rammetimetalet på tross av at me protesterte heftig mot fordumming. Dessutan var han ein slags Quisling med omsyn te målet. “Bjartmar Gjerde”, ein høyrar jo klårt at han er frå ei bygd, og han prata heilt merkeleg.

Bodil var aktiv i de fleste politiske spørmål, men hun var aldri medlem av  noe poitisk parti. Hun synes det var for mange fraksjoner på venstresiden og for mye akkedering om flisespikkerier. Strategi og innhold ble diskutert så utførlig at Bodil følte målet forsvant litt i metoden.

”Me ville jo eigentleg det same, men det var så mykje om og men. Mykje kraft som kunne vert nytta framover forsvant i sidesteg. ”

Selv om Bodil ikke var medlem av noen av partiene som norsk innenriksetteretningstjeneste hadde i fokus, tror hun at hun har hatt overvåkningsmappe. En tynn en.

”Du veit mållaget var fullt av ml-arar. På mållagsleirane der ml-arane hadde ansvar måtte toaletta skurast mange gånger for dagen og alle måtte stå på rekke og dyppa hendene i nåke slags formalin før me skulle eta, slik at det ikkje skulle bryta ut epidemiar. Eg overdriv litt, men det var annleis når SF-gjengen hadde ansvaret. Då var det mindre autoritært.”

Bodil mimrer, forteller og forklarer og jeg lytter interessert, imponert og overrasket. Tida går fort og plutselig oppdager vi at alle de andre gjestene har gått. Men glasset med Fernet Branca er ikke helt tømt enda, og bartenderen viser ingen tegn til å ville jage oss. Han spør om vi snakker finsk. Vi bekjenner skandinavisk herkomst og spesifiserer landet og språket, Noruega og Noruego. Bodil og jeg gjør ikke vesen av ovenfor den hyggelige spanjolen at vi to bruker forskjellig mål. Bodil snakker harding og skriver nynorsk, Mrs Mærris snakker østlandsk og skriver bokmål. Etter en hyggelig passiar med bartenderen og kokken om Finland er Fernet Branca nedsvelget og askebegeret har fått to porsoner brukt posesnus. Vi betaler og takker pent for oss.

”Hasj røyka eg forresten ikkje, men eg var ven med heile flippegjengen.” sier Bodil i det vi går ut i den milde oktobernatta. Så det.

Vi har besøk av gode venner fra Norge. Den yngste av dem, Curly på 17, er etablert i graffitimiljøet i Bergen. Noe av det hun har gjort er dokumentert her. Hun har tegnet hele livet, men begynte med graffiti for snart 4 år siden. Hun dumpet tilfeldig bort i det på et kurs som hun trodde bare handlet om tegning.

Curly er ingen rotløs tenåring som terger vaktmestere ved å tagge tilfeldig rundt. Hun lager pieces på vegger det er lov i Bergen. Hun maler, som hun kaller det, fordi det er gøy og sosialt.

Graffitimiljøet har sitt eget språk (eksempler på ord i kursiv i denne teksten), og sine egne regler. Man får lov til å male over noen andres piece hvis man tror man kan lage noe bedre selv. Hvis en kunstner har malt noe som er teknisk vanskelig og har mye tredimensjonalitet i seg kan kunstneren selv velge å kalle det en burner. Man kan opptre i crew eller for seg selv, begge deler er like vanlig.

Curly undersøkte graffitiforholdene i Barcelona ved å lete etter informasjon på nettet, spørre i butikker som selger maling og gjennom å sykle rundt og se på andres pieces. Hun skisset og forbredte seg og valgte seg ut et felt hun lett kunne gjøre bedre på en vegg i Barcelona.

Curly har begynt

Curly jobbet i tre timer. Og her er resultatet:

Curly er ferdig med piecen.

Glad og fornøyd ryddet hun malingen sammen mens hun lurte på hvor lenge det ville gå før noen malte over piecen. Hun gledet seg til å slappe av på stranden i oktobervarmen, men ble raskt revet ut av den salige stemningen av noen bryske stemmer som sa “Passaporte, passaporte!”. To medlemmer av den katalanske politistyrken hadde tatt henne med fersk maling på hendene, og de besatt informasjon Curly ikke hadde: Det er ikke lov å male med sprayboks i Barcelona. Ingen steder! Curly unnskyldte seg ydmykt, smilte og fortalte at hun kom fra et land langt Nord hvor man kunne male hvor man ville. Hun slapp bot og tenkte: “Yes, hvis det ikke er lov tar det lenger tid før piecen blir overmalt”. Hennes spanske graffitikollegaer var ikke like heldige – de var ikke ferdige med piecen sin en gang, og måtte betale bot…..

Etter jeg postet dette så jeg at graffitimiljøet får støtte fra ulike hold, blant annet fra skøyteisen. Skøyteesset Håvard Bøkko blir i dagens VG sitert på at han synes “det er større prestasjon å male en vegg enn å spille fotball i tippeligaen”. Jeg er helt enig….

Jeg vil gjerne, helt uten skadefryd, få lov å få rapportere om været. Jeg forstår av direkte kommunikasjon med venner i Bergen, og det daglige værvarselet på min reisende Mac (som beretter om temperaturdifferanser på 10-15 grader), at det er pissevær hjemme. Målet med denne bloggposten er verken å framkalle misunnelse eller misnøye hos venner og familie i gamlelandet, men å formidle oppriktig takknemlighet over det jeg får oppleve rent meteorologisk her i Syden.

I 6 uker har vi hatt godvær man måtte oppholde seg omtrendt 3 år i Bergen for å få se. Ungene går til skolen i shorts og T-skjorte, jeg går på jobb i skjørt og singlet, UTEN ullcardigan i sekken. I begynnelsen av september tenkte jeg at dette er veldig rart, nå kommer høsten snart, men nå er det 1. oktober og vi har ikke sett noen tegn til den. Jeg har vent meg til å måtte vaske gatestøv av nesten bestandig sandalkledde føtter når jeg kommer inn. Regntøy og gummistøvler morkner i kjelleren. Strømpebuksene har lang ferie og ullundertøyet er på arbeidledighetstrygd.

Rambla del Poblenou (hovedgata i vår bydel) er full av liv rundt BarneTV tider. Barna går fremdeles med skolesekkene på ryggen. Familier, kjærestepar og gamle slentrer gatelangs. De er på vei til eller fra en lekeplass; eller de har rolig kurs mot for eksempel fruktbutikken. Ingen skynder seg hjem om ettermiddagen. Det ser ut som om de blir ute – på lekeplasser, på benker, i parker, på kafeer, i butikker og på hjørner – til mørket kommer.

Jeg sykler sakte gjennom gatene og tenker at jeg er svært, svært heldig. Jeg har fått et år med godt vær i gave. Jeg lagrer D-vitamin og gode minner og nyter hver varmegrad.