Mrs Mærris møter spansk helsevesen

Når mye brødskiver uten skorper med jordbærsyltetøy blir liggende igjen på tallerkenen, er det noe galt. Det var tanna. Den har vært halvblå og død i snart to år etter en kollisjon i barnehagen mellom en John Dere av plast og en trehjulsykkel. De to fortennene oppe møtte bakken først. Den ene gav etter for presset med en gang. Den andre har sittet fast;  død, men jevnlig røntgenovervåket. I går var den løs og vond og hindret inntak av den tidligere beskrevne maten.

Fillern og. Infeksjon, tenkte jeg, og så for meg et skadet kommende tannanlegg, smertefull trekking av dødtanna og timelang køsitting i rom stappfulle av folk med svineinfluensa.

Jeg er innvandrer og vet ingenting om hvordan noen ting fungerer her, så jeg henvendte meg ydmykt for å spørre meg for hos Legevakten, slik at jeg slapp å ringe til et eller annet offentlig feil kontor, høre på pausemusikk i mange minutter og deretter ikke forstå noenting.

Legevaktdamen var sterkere sminket enn en middelsk norsk sykepleier og hadde blonde og røde tigerstriper i håret som sikkert var middelhavsbrunt opprinnelig. Vips, der hadde hun kopiert pass og europeisk helsetrygdkort og helt uten vanskeligheter skaffet oss time hos tannlege omgående. “Hvilket av disse er etternavnet?” spurte hun og pekte på “Norge Noreg Norway” på det røde passet. Hun gikk for Norway, men det fikk jeg raskt klaret opp i.

Jeg løp de 100 metrene hjem, hentet ungen og ventet ca 5 minutter på en hyggelig, passe gammel tannlege som forstod meg, undersøkte, tok bilde og sa at alt var i orden. Den friske kommende tanna hadde bare begynt å bevege på seg, så blåtanna var litt irritert. Litt paracet mot smerter og kom tilbake hvis det er noe.

Pasienten synes det var litt rart at hun ikke fikk premie av tannlegen. Jeg betalte 2 euro for et Kinderlignende Hello Kitty egg. Ellers kostet det ingenting, og det hele gikk superfort. Så fort at jeg var fremdeles innlogget på epostkontoen da vi kom hjem.

Bekjennelser fra en gammelraddis

”Nei, no e da heilt gale, eg må få nåkke grønt vatn”. Gjesten vår vansmekter på soverommet på grunn av et ublidt møte med et eller annet lokalt magevirus. Vaskebøtta står ved siden av senga, men det lukter ikke grønnsåpe.

”Mammo, de e da eg seie, du røyka for mykje hasj i ungdommen, for kva i all verda er grønt vatn? Eg trur nett du hallusinere!” Datteren Curly legger ikke alltid godviljen til for å forstå mammo. Curly er 17.

”Nei, nei, detta har ingenting med det tidligare livet te gammalraddisen å gjera, eg vil berre ha slikt boblevatn som er på dei grøne flaskane. Du veit, spansk Farris!”

Da gammalraddisen var kvitt magasjauet tok jeg henne med på en mosaikkbesmykket bar i Poblenou for å spørre henne, la oss gi henne dekknavnet Bodil, om det hun opplevde på søttitallet. Over et par øl og et generøst konjakkglass Fernet Branca får jeg høre om Norges første skolestreik, dannelsen av mållagsgruppe på Bergen Katedralskole, nei til nedskjæring av rammetimetallet og innpiskning til ml-fraksjonsmøte i Norges gymnasiastsamband. Men hvordan ble bondejenta fra ei lita bygd ved Hardangerfjorden raddis?

”Me hadde alltid heimføingar te lerarar, men så fekk me nokon nye i sjette klassen. Ei fra Austlandet som arrangerte skuletur te Bergen, og ein som lerte oss orientering i to former.”

Orientering dreide seg ikke bare om fysisk fostring med kart og kompass på søttitallet, det var også avisen til Sosialistisk Folkeparti. Før det skulle skrives stil, tok læreren frem Orientering til diskusjon. Slik kom det radikale tanker til folkeskolen i bygda hvor emmisærenes Jesus tidligere hadde vært det mest eksplosive tankegodset. En raddisgnist hadde truffet et ungt hjerte.

”På realskulen i Øystese traff eg fleire med pannebånd og busserull. Unge, tenkande hovud frå Hardanger. ”

Under parolen ”Lærebøker på nynorsk til same pris og tid” gikk elever og lærere sammen ut av klasserommene og bildene av landets første skolestreik var i alle aviser. Men det skulle ikke bli siste gangen hun protesterte, demonstrerte, organiserte og arrangerte i demokratiets, kvinnenes og målsakens navn.

RaddisBodil danna lokallag av Noregs Målungdom på Bergen Katedralskole, og hun jobba i medvind. Det var bred støtte bland lærerene og kjente Nynorskforfattere kom mer enn gjerne på litteraturkveldene som Bodil organsierte.

”Du kjempa for nynorsk, demokratisering og abort. Hva kjempa du imot?”

”EEC og dyrtid, Vietnamkrigen og Bjartmar Gjerde. Me såg på han som rota til alt ondt. Han var undervisningsminister på den tida og pressa igjennom femdagers skuleveke. Eit gigantisk sparetiltak me var heilt imot. Me ville lera mest mulig og såg på skulegang til klokko to på laurdagane som heilt naturleg. Men Gjerden skar ned rammetimetalet på tross av at me protesterte heftig mot fordumming. Dessutan var han ein slags Quisling med omsyn te målet. “Bjartmar Gjerde”, ein høyrar jo klårt at han er frå ei bygd, og han prata heilt merkeleg.

Bodil var aktiv i de fleste politiske spørmål, men hun var aldri medlem av  noe poitisk parti. Hun synes det var for mange fraksjoner på venstresiden og for mye akkedering om flisespikkerier. Strategi og innhold ble diskutert så utførlig at Bodil følte målet forsvant litt i metoden.

”Me ville jo eigentleg det same, men det var så mykje om og men. Mykje kraft som kunne vert nytta framover forsvant i sidesteg. ”

Selv om Bodil ikke var medlem av noen av partiene som norsk innenriksetteretningstjeneste hadde i fokus, tror hun at hun har hatt overvåkningsmappe. En tynn en.

”Du veit mållaget var fullt av ml-arar. På mållagsleirane der ml-arane hadde ansvar måtte toaletta skurast mange gånger for dagen og alle måtte stå på rekke og dyppa hendene i nåke slags formalin før me skulle eta, slik at det ikkje skulle bryta ut epidemiar. Eg overdriv litt, men det var annleis når SF-gjengen hadde ansvaret. Då var det mindre autoritært.”

Bodil mimrer, forteller og forklarer og jeg lytter interessert, imponert og overrasket. Tida går fort og plutselig oppdager vi at alle de andre gjestene har gått. Men glasset med Fernet Branca er ikke helt tømt enda, og bartenderen viser ingen tegn til å ville jage oss. Han spør om vi snakker finsk. Vi bekjenner skandinavisk herkomst og spesifiserer landet og språket, Noruega og Noruego. Bodil og jeg gjør ikke vesen av ovenfor den hyggelige spanjolen at vi to bruker forskjellig mål. Bodil snakker harding og skriver nynorsk, Mrs Mærris snakker østlandsk og skriver bokmål. Etter en hyggelig passiar med bartenderen og kokken om Finland er Fernet Branca nedsvelget og askebegeret har fått to porsoner brukt posesnus. Vi betaler og takker pent for oss.

”Hasj røyka eg forresten ikkje, men eg var ven med heile flippegjengen.” sier Bodil i det vi går ut i den milde oktobernatta. Så det.

Curly Barcelona

Vi har besøk av gode venner fra Norge. Den yngste av dem, Curly på 17, er etablert i graffitimiljøet i Bergen. Noe av det hun har gjort er dokumentert her. Hun har tegnet hele livet, men begynte med graffiti for snart 4 år siden. Hun dumpet tilfeldig bort i det på et kurs som hun trodde bare handlet om tegning.

Curly er ingen rotløs tenåring som terger vaktmestere ved å tagge tilfeldig rundt. Hun lager pieces på vegger det er lov i Bergen. Hun maler, som hun kaller det, fordi det er gøy og sosialt.

Graffitimiljøet har sitt eget språk (eksempler på ord i kursiv i denne teksten), og sine egne regler. Man får lov til å male over noen andres piece hvis man tror man kan lage noe bedre selv. Hvis en kunstner har malt noe som er teknisk vanskelig og har mye tredimensjonalitet i seg kan kunstneren selv velge å kalle det en burner. Man kan opptre i crew eller for seg selv, begge deler er like vanlig.

Curly undersøkte graffitiforholdene i Barcelona ved å lete etter informasjon på nettet, spørre i butikker som selger maling og gjennom å sykle rundt og se på andres pieces. Hun skisset og forbredte seg og valgte seg ut et felt hun lett kunne gjøre bedre på en vegg i Barcelona.

Curly har begynt

Curly jobbet i tre timer. Og her er resultatet:

Curly er ferdig med piecen.

Glad og fornøyd ryddet hun malingen sammen mens hun lurte på hvor lenge det ville gå før noen malte over piecen. Hun gledet seg til å slappe av på stranden i oktobervarmen, men ble raskt revet ut av den salige stemningen av noen bryske stemmer som sa “Passaporte, passaporte!”. To medlemmer av den katalanske politistyrken hadde tatt henne med fersk maling på hendene, og de besatt informasjon Curly ikke hadde: Det er ikke lov å male med sprayboks i Barcelona. Ingen steder! Curly unnskyldte seg ydmykt, smilte og fortalte at hun kom fra et land langt Nord hvor man kunne male hvor man ville. Hun slapp bot og tenkte: “Yes, hvis det ikke er lov tar det lenger tid før piecen blir overmalt”. Hennes spanske graffitikollegaer var ikke like heldige – de var ikke ferdige med piecen sin en gang, og måtte betale bot…..

Etter jeg postet dette så jeg at graffitimiljøet får støtte fra ulike hold, blant annet fra skøyteisen. Skøyteesset Håvard Bøkko blir i dagens VG sitert på at han synes “det er større prestasjon å male en vegg enn å spille fotball i tippeligaen”. Jeg er helt enig….

Høsten som aldri kom

Jeg vil gjerne, helt uten skadefryd, få lov å få rapportere om været. Jeg forstår av direkte kommunikasjon med venner i Bergen, og det daglige værvarselet på min reisende Mac (som beretter om temperaturdifferanser på 10-15 grader), at det er pissevær hjemme. Målet med denne bloggposten er verken å framkalle misunnelse eller misnøye hos venner og familie i gamlelandet, men å formidle oppriktig takknemlighet over det jeg får oppleve rent meteorologisk her i Syden.

I 6 uker har vi hatt godvær man måtte oppholde seg omtrendt 3 år i Bergen for å få se. Ungene går til skolen i shorts og T-skjorte, jeg går på jobb i skjørt og singlet, UTEN ullcardigan i sekken. I begynnelsen av september tenkte jeg at dette er veldig rart, nå kommer høsten snart, men nå er det 1. oktober og vi har ikke sett noen tegn til den. Jeg har vent meg til å måtte vaske gatestøv av nesten bestandig sandalkledde føtter når jeg kommer inn. Regntøy og gummistøvler morkner i kjelleren. Strømpebuksene har lang ferie og ullundertøyet er på arbeidledighetstrygd.

Rambla del Poblenou (hovedgata i vår bydel) er full av liv rundt BarneTV tider. Barna går fremdeles med skolesekkene på ryggen. Familier, kjærestepar og gamle slentrer gatelangs. De er på vei til eller fra en lekeplass; eller de har rolig kurs mot for eksempel fruktbutikken. Ingen skynder seg hjem om ettermiddagen. Det ser ut som om de blir ute – på lekeplasser, på benker, i parker, på kafeer, i butikker og på hjørner – til mørket kommer.

Jeg sykler sakte gjennom gatene og tenker at jeg er svært, svært heldig. Jeg har fått et år med godt vær i gave. Jeg lagrer D-vitamin og gode minner og nyter hver varmegrad.

Mikke Mus og kenguru

Hva har Mikke Mus til felles med en kenguru? Veldig lite, bortsett fra at begge disse ordene har fått nytt innhold for meg den siste tiden. Akkurat nå er jeg veldig frustrert over, men også fasinert av, nyansene i språkene jeg forholder meg til. (Jeg snakker norsk hjemme, gramatikalsk utradisjonell og  ordfattig kastilliansk med kollegaene,  helt grei engelsk med veilederen min, litt smårusten tysk med noen foreldre på skolen, mens all informasjon fra skolen sendes ut på katalansk. Katalansk forstår jeg nesten ingenting av, så jeg tar brevene med på jobb for oversettelse…)

På tysk kan man si “Micky Maus” til høretelefoner eller øreklokker. Slik ser det jo ut! Det er morsommere å assosiere veiarbeidere, fabrikkansatte, bønder og maskinoperatører med vår venn tegneseriefiguren enn personer med behov av hørselsvern. (Vi har forresten kjøpt to sett trådløse Mikke mus som ungene bruker når de ser på Albert Åberg, Elias, Cars og andre for oss etterhvert enerverende filmer de aldri blir lei av…)

I Spania heter barnevakt kenguru (canguro). Det å sitte i lomma på en kenguru må være dødskult, veldig trygt og kjempemorsomt, mens å være barn i nærheten av en vakt høres kjipt ut. Og tenk på de stakkars babyene i engelskspråklige land, de sitter man på…

Jeg har innført både mikke mus og kenguru i sine nye betydninger i mitt norske vokabular og oppfordrer alle til å gjøre det samme!

Barcelonas store fest – La Merce

La Merce er Barcelonas største og mest vikige fest. Festival heter det kanskje, men jeg får assosiasjoner til konsertbaserte, regnværsorienterte musikkmaraton når jeg hører ordet festival. La Merce er mer enn musikk og har selvfølgelig ingenting med regnvær å gjøre.

La Merce (24. september) har vært offisiell høytidsdag i Katalonia siden 1871, men det å feire La Merce, La Virgen de la Merced, eller den Nådige Guds Mor, har katolikkene gjort lenge, sikkert siden 300 tallet da de begynte å være katolikker. Det tok imidlertid av med Nådigfruen i Spania i det trettende århundre, da hun viste seg for kjøpmannen Pedro Nolasco i et syn om natten. Den iberiske halvøy var dominert av muslimer, og den Nådige Guds mor bad Pedro Nolasco innstendig om å vie sitt liv til å arbeide for frigivelsen av kristne i muslimsk fangenskap. Slik ble den Nådige Frues Orden grunnlagt.  Pedro Nolasco ble kanonisert selv og har sin egen festdag, men i september er det hæla i taket for La Virgen de la Merced.

Feiringen skjer med  gigantparade, bygging av menneskelige tårn, djevelsk ildløp (correfoc), maratonløp, fyrverkeri, tyrefekting, musikk, viel los i parkene og en dag fri fra jobb. Alt av festivitas mellom gigantparaden og den hyggelige avrundingen av høytiden i parken ble for Mrs Mærris og deler av familien borte i akutt magasjau. Det var jo dumt, men følelsen av å bli frisk igjen etter skikkelig spysjuke er  bortimot uslåelig, så jeg koser meg med nygjenvunnet helse og sturer ikke over det jeg har gått glipp av.

Dans oppå stokker foran fontenen i Parc del la Ciutadella

Trekkfuglen som ikke kunne forskjell på høyre og venstre

Mærris vet alltid hvor nord, sør, øst og vest er. Hun leser kart og orienterer seg til enhver tid lynkjapt. Hun har stedsans som en trekkfugl og er overbevist om at hun ville gjort det skarpt i orienteringssporten.

Hun har imidlertid, som trekkfuglen, ikke noe nært forhold til høyre og venstre. Mrs Mærris forveksler høyre og venstre slik andre forveksler da og når, brant og brente. På jobb når hun skal skille mellom høyre og venstre lunge på røntgenbilder konsentrerer hun seg svært intenst. Ofte må hun ta på klokka si eller prøve å skrive for å bekrefte om hun har angitt riktig side for fortetningen. Hvis folk spør henne om de skal gå til høyre eller venstre vil hun i 50 % av tilfellene svare feil, selv om hun har et korrekt 3Dbilde av området i hodet sitt. Himmelretninger gjør ofte folk forvirret, så det hjelper ikke å svare med det.

På grunn av denne ikke ubetydelige svakheten er Mrs Mærris i kartlesersammenheng nærmest ubrukelig på tross av ekstremt god forståelse av terreng, kart og himmelretninger. Dette kan av og til avstedkomme små diskusjoner og omkjøringer når sjåføren spør Mrs Mærris, passasjeren, om han skal ta av til høyre eller venstre.

Da familien skulle reise fra Bergen til Barcelona kjøpte vi svigerfars GPS for en billig penge. Randi Rundkjøring kaller vi henne, og hun er ganske grei og ha.  Da vi skrudde på Randi for første gang og hennes lett mekaniske stemme sa: “Kjør 200 meter på Bekkaveien, ta så til høyre på avkjøring to i rundkjøring mot Bryne” sa sjåføren: “Akkurat det eg trengte. Enda ei dama i bilen som trur hu vett kor eg ska kjørra..”

Hun er litt kjedelig, Randi, for hun velger alltid motorveien. Hun har ikke sans for de kystnære og pittoreske småveiene som snegler seg gjennom små landsbyer, men hun får oss fram. Hun er ganske dårlig på fransk uttale, men ikke helt på trynet når hun uttaler de spanske gatenavnene. Randi er en del av familien nå, og er god kompensasjon for Mrs Mærris lille handicap.

Randi Rundkjøring i aksjon

Boss Barcelona

Nei, jeg har ikke møtt borgermesteren, jeg har heller ikke stiftet bekjentskap med ledere for lyssky virksomhet, jeg vil skrive om nettopp boss. Bøss, eller søppel som jeg pleide å si før jeg flyttet til Bergen. Jeg er generelt ganske opptatt av boss og har et brennende ønske om å resirkulere mest mulig. Derfor skiller jeg teposens papirdeler fra dens mer organiske komponenter og kaster disse hver for seg i henholdsvis papir og organisk. Det er kanskje tvangstanker, men det er jo også miljøvennlighet. 

Barcelona kan boss. Vi kildesorterer selvfølgelig, men det beste er at bosset tømmes hver dag! Hver morgen følger ungene entusiastisk med på de tre forskjellige bilene som kommer og henter bosset. Hverdager, i helger og på helligdager kommer bossmenn og damer og rydder opp. De feier med sopelimer og spyler rundt kontainerene hvis det er drit der. 

 

Bossteateret som utspiller seg hver morgen rundt frokosttider

 

 

Slik jeg forstår det, kan man sette fra seg det man ikke vil ha ved siden av bosskontainerene. Der kan man selvfølgelig også hente ting andre har satt fra seg. Vi har hentet to bokhyller, noen blomsterpotter, noen kjeler og en lekebil. Det vi ikke tar med oss inn, er borte neste morgen. Perfekt for oss og svært miljøvennlig.

Dessuten har bosselskapet en nettside hvor du kan skrive inn hvor du bor og hva du vil resirkulere, så merkes det av på kartet hvor du kan levere det. Min artige mann kommenterte at det så ut som om det eneste man ikke kunne levere inn til resirkulering var kona…

Knugen var her!

I dag leser jeg på intranettet på jobben at Knugen har vært på besøk! Karl Gustv i egen person! Han og en delegasjon fra det kongelige svenske akademiet for vitenskap og ingeniørkunst (fritt oversatt fra Katalansk, det heter nok ikke det..) har vært her i Parc de Recerca Biomedical de Barcelona, og det står at de likte det de så. Silvia var ikke med. Det står ikke noe om hvor hun var, men man kan nok lese om det i svenske DAM.

Fillern også altså, at slike nyheter kommer i etterkant. Jeg ville så gjerne ha sett ham, ropt noe hyggelig til ham på svorsk! Spurt ham om han liker Fredrik Skavlan, sagt at jeg er oppvokst bare 25 km fra svenskegrensen i luftlinje og at jeg er på året akkurat like gammel som hans eldste datter. Jeg ville fortalt ham at min far har jobbet på SAAB-fabrikken i Trollhattan, at jeg også staver feil iblant og at jeg liker å lese svenske bøker på originalspråket. Han ville umiddelbart blitt varm om hjertet og følt på et slags verdifullt skandinavisk fellesskap. Dette ville han sannsynligvis ikke sagt noe om, ihvertfall ikke høyt. Han hadde bare vinket kongelig, smilt forsiktig og gått videre, men jeg er sikker på at han ville blitt glad inni seg samtidig som han hadde tenkt med sårhet (på svensk, men det kan jeg jo ikke skrive): “Hadde det ikke vært for 1905, så hadde jeg vært hennes konge også…”

Quando esta la fiesta aqui?

Mrs Mærris synes det er veldig morsomt med aksenter, dialekter, talefeil og språkblomster. Flotte aksenter er selvfølgelig ikke hovedgrunnen til at jeg er for innvandring, men jeg synes det er et skikkelig pluss.

“Pasienten har vært på ronken” (røntgen) og “Pasienten hadde diare fra Sykkylven til sjokhuset” (tenk deg den stripa…) er jo klassikere i helsevesenet man kan ha det morsomt med, uten å være stygg. Manuel fra Fawlty Towers er kroneksempelet på språkforvirringshumor.

Nå er det Mrs Mærris som står for den slags underholdning, i Barcelona. Ufrivillige morsomheter som bunner i språklig inkompetanse, og jeg ler gjerne sammen med dem når de påpeker at jeg sier noe feil. Noen av dette deler jeg med bloggens i dag rekordmange lesere. 

“Soy sucia”, sa jeg, blid og fornøyd. “Jeg er skitten” betyr det, mens jeg egentlig ville si at jeg var medlem (“socia”). 

“Quando esta la fiesta aqui?” spurte jeg den snille bankdamen, altså når begynner festen her. Jeg ville bare forsikre meg om at jeg kom tilbake i åpningstiden, men forvekslet “fiesta” og “siesta”. Vi lo begge to.  

Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å vralte ut i salaten og blande “jamon” (skinke), “jabon” (såpe) og “jambon” (tyv). Mrs Mærris spør for eksempel slakteren om å få 200 gram av den besten tyven han har, i pene skiver. Jeg kan også komme til å be om intimskinke på apoteket. 

Men jeg prøver så godt jeg kan. Å forstå brevet fra Telefonica (Spanske Telenor) blir som en tekstleselekse, jeg øver konversasjon med de andre mødrene mens jeg følger barna på lekeplassen om ettermiddagen, og når jeg skal slappe av leser jeg spanske Elle ved hjelp av ordboka… Jeg er ikke helt klar for Don Quijote enda…

.