Bursdagsblogg

Ordet bursdag kommer helt sikkert (gidder ikke slå opp, men føler meg gaanske sikker) fra det tyske Geburtstag, som betyr, direkte oversatt, fødselsdag. Min mor tviholder på formen gebursdag (hun uttaler det GEBUURSDAG), en mellomform I fornorskningen fra det tyske, for det sa frøken Kringelen (Kringla) fra folkeskolen på Lambertseter. Der jeg kommer fra, på bondelandet øst for Oslo, sier de “JEBBUSJ”. Jeg bruker bursdag, uttaler det BUSJTA.

I dag fyller jeg år, og det er det viktig å forholde seg til på en skikkelig måte. Hvis man følger et lite sett enkle regler, kan dagen bli veldig bra.

1. Hver gang en gang et av husstandens medlemmer har bursdag må du gi dem frokost på senga. Samme hvor tidlig du må stå opp. Smør en brødskive og plant et tent kakelys i midten av den, kok kaffe, eller kakao til de små, legg 5 biter selskapssjokolade på brettet og gå varsomt inn til den sovende. Når du har etablert dette som tradisjon får du det tilbake selv, og det finnes ingen lifligere måte å starte dagen på.  

 2. Pynt deg. Krøll håret, smink deg og ta på et skjørt. Fra morgenen av. Litt finere enn vanlig skal du være, da føler du deg også bedre.

 3. Hopp i det og arranger et eller annet. Ikke nødvendigvis en fredag eller lørdag, de er ofte så innmari travle, ta en tirsdag hvis det er dagen. Man trenger heller ikke vente til det siste sifferet i alderen er 0 eller 5. Alle bursdager skal feieres, også de urunde og odde. Poenget med markering er ikke primært selvforherligelse og gavedryss. Min venninne Cathrine Melissa har lært meg at den nærmeste omgangskrets fortjener et aldri så lite arrangement.  En grei svigermor, en søster og naboen som tok inn posten i ferien, eller venninnene. Man plikter rett og slett å feire bursdag og invitere et knippe mennesker man liker godt. Man kan bestille et fat med snitter og en hvit dame hvis man fyller 57. Hvis man er 32 kan bake en foccacia, kjøpe noe god ost, en portvin og en eske konfekt.

 4. Det er ens eget ansvar å opplyse personer man har kontakt med (utover nærmeste familie, de burde vite det) om at man snart har bursdag. Det skal man begynne med ca en måned i forveien. Hvis man ikke er slik som jeg, som rett ut sier at jeg snart har bursdag, kan man bruke mer diskrete metoder. Man kan bare sånn helt tilfeldig si i lunsjen:

“Jeg lurer på om meg skal invitere svigermor på bursdagen min i år igjen, og skal jeg i så tilfelle bake ostekake, eller bestille fra Lie Nilsen? Den er jo veldig god..”. Så sier kollegaene at å ja, du har jo bursdag snart, var det ikke den syvogtyvende, nei det var nok den trettiende ja, og så gir vedkommende kollega et råd angående svigermor og bursdagen som for eksempel går på at en grei svigermor som er flink til å passe barnebarna får komme, en plageånd av et påtvunget familiemedlem kan heller skvises ut av selskapelighetene ved at man tar en middag ute med sin utvalgte. Og Lie Nilsens ostekake er jo uslåelig. Vips, så har kollegaene oversikt og man har fått råd. Hvis man ikke har primet kollegaene så blir det bare pinlig hvis man enten tar med kake overraskende i lunsjen på dagen sin og får: “og, ka e anledningen…skal du slutte?”, eller må gå litt tidlig, og får “åh, koffor det?” og må svare rødmende: “nei, du skjønner, jeg har bursdag i dag…” Så får du en litt hastig, svett og malplassert klem med feilberegnet styrke. Opplys altså alltid om forestående jubileum.

 Jeg har fulgt disse rådene og har en strålende dag. Gratulerer til meg selv!

Sykdom i familien?

I familien min er  det en del svakheter. Flass, plattfothet og grunne hofteskåler er vi født med alle sammen. For ikke å snakke om indre skjeløydhet. Bindevevet er svakt og fører til åreknuter, evne til å gå i spagat og massive strekkmerker etter svangerskap.  Det er dessuten en del uomtvistelige oppførselsregler omhandlende turgåing og hårvask som skal gjøre at man unngår sykdom. Jeg kommer sikkert til å blogge mer om sykdom, helse og kroppens funksjoner, men begynner i dag med min egen familie.

Min mor har alltid nektet meg å gå til sengs med vått hår. Det kan nemlig avstedkomme hjernehinnebetennelse. Det ble hun heldigvis klar over da hun som tyveåring var på ferie i England og tok inn på Bed&Breakfast sammen med en venninne med langt hår (det var forresten rødt, og svært pent). Da venninnen skulle legge seg etter et kveldsbad stormet vertinnen, som forøvrig var legefrue, inn i rommet og opplyste om sammenhengen mellom soving med vått hår, hjernehinnebetennelse og påfølgende død. Min mor er fremdeles denne legefruen evig takknemlig, for hun tror det ville gått aldeles galt med oss alle hadde om hun ikke fått tildelt denne viktige bit allmennkunnskap. At hun var 20 år og ofte hadde lagt seg med vått hår, men fremdeles var i live, hår ble ikke sett på som et motargument til legefruen. Det ble tolket som rein, skjær flaks.

Blærerkatarr, eller urinveisinfeksjon, er vanlig hos kvinner. Men hvorfor får man det? Fordi man har satt seg på en kald stein, selvfølgelig. Det trenger ikke være vinter en gang, blæra blir sjuk med en gang man lar være å bruke sitteunderlag i naturen, på stein- og betongtrapper. Har man først blærekatarr, så vips, kan det hende man ikke kan få barn, sa mamma.

Indre skjeløydhet er en lidelse jeg ikke lærte om i faget øyesykdommer, men det er noe skikkelig drit. Mormor hadde det, og det går i familien som en nemesis. ”Du har det sikkert du også”, sa mormor til meg, ”og hvis ikke du har det, så får du det sikkert snart”.  Det kan verken korrigeres ved hjelp av briller eller linser. Selv hadde mormor 5 par briller (gåbriller, TVbriller, lesebriller, håndarbeidsbriller og progressive solbriller), men var like forbannet indre skjeløyd. Den indre skjeløydheten hadde kjedelige ringvirkninger som hodepine, rastløshet, økt appetitt, plutselig forvirring og nattlig oppvåkning.

 På en måte var den indre skjeløydheten god å ha for mormor. Den kunne forklare en del symptomer som ellers ikke hadde hatt noen plausibel forklaring. En knagg å henge hatten på. Indre skjeløydhet er jo ikke farlig, og det har ingen behandling. Hvis man bare godtar at man er rammet, så faller en del ting på plass, og man slipper dessuten på styre med medisiner og sånn. Man kan jo ikke gjøre noe med det allikevel.

Familielytene binder oss sammen. ”Ja, jeg ser du er plattfot, du som meg”, kan far si til datter, og så har de felleskap gjennom innleggsålene. Vi bruker samme flasshampo, deler sitteunderlag og anbefaler hverandre karkirurger til åreknuteoperasjonene. Vi koser oss nesten  litt med disse tilkortkommenhetene, er glad de er milde, til å leve med og går mer ut over estetikken enn funksjonen. ”Loven om føning av hår før søvn” og ”Regel for rumper utomhus” følger vi bare, uten å reflektere så nøye over det. Sykdom i familien er en ting, ufred er en annen, og det vi for enhver pris unngå.  

Puppehysteri

-Si noe morsomt, da Mærris!

-Pupp!

 Er pupp morsomt? Nei, det er ikke det, selv om jeg av og til får folk til å le når jeg sier ”Pupp” når det ikke er forventet.

Pupp er noe man som kvinne forholder seg til gjennom å henge dem forsvarlig fast i en dertil egnet holder. Når man skal være fin og har pynta seg med kjole eller en pen bluse, viser man ofte litt mer pupp enn til vanlig. Å vise puppen helt, på stranda for eksempel, slutta imidlertid de fleste med litt før Samantha Fox var på høyden av sin popularitet. Pupper er til fornøyelse i ungdommen og volder ingen problemer uten dem man påfører seg selv gjennom vrangforestillinger om hvordan de bør se ut.

 

Så får man barn. Da skal puppene fungere! De skal blottes og vises fram. Helsevesenet, representert ved svært ivrige og flinke barnepleiere og jordmødre som alle har ammet opp fire unger hver, skal ta på dem. Puppene skal besørge et annet menneskes fulle ernæring i 6 måneder, og etter dette skal det samme mennesket  ammes så ofte som mulig inntil det klarer seg selv i trafikken. Barn som ikke ammes har høyere risiko for astma, allergi og eksem, de blir litt mindre intelligente, litt fetere og får lettere infeksjoner. Det er også angivelig vist sammenheng mellom manglende morsmelksernæring og kriminell atferd. Mødre som ikke ammer går vanskeligere ned i vekt etter fødselen og får dårligere kontakt med barna sine.

 

Fallhøyden for mislykkede ammere i dette landet veldig stor. Tenk deg en nybakt mor, stappfull av hormoner, med barseltårer i fjeset og nysydde sting i underlivet. Hun har fått en ny verdensborger i hendene etter å ha gått og ventet i 9 mnd. Tenker hun klart? Hun er sliten, lykkelig, men ikke klarttenkende. Hennes eneste fokus er babyen. At den puster om natten, at den roer seg, at den spiser og snart begynner å smile. Hvis hun sliter med ammingen har hun det vondt. Veldig vondt, fysisk og psykisk. Alle råd fra Helsevesenet, nå representert ved en helsesøster (gjerne mild og dialekttalende) og selveste ammepoliklinikken (der ammefantastene bor),  blikk fulgt til punkt og prikke. Det blir kjøpt brystpumper og far plukker albueskjell i fjæra, kremer med og uten resept blir anskaffet og man drikker litervis med ammete. Men det er fremdeles vondt og babyen legger på seg litt for lite. Rådet fra helsesøster er da at man skal amme hver annen time, for å bygge opp melkeproduksjonen….

 

Jeg er veldig glad for at min mor brøt inn etter at jeg hadde prøvd å tilfredsstille mitt eget ønske om å lykkes med ammingen i 3 svært stressende måneder.  Hun ringte og sa: ” Du skal slutte å amme nå. Du skjønner verken ditt eget eller babyens beste når du holder på den måten med pumping om natten og annen galskap. Du skal sove, kose deg og gi barnet flaske. Det har jeg ov venninnene mine bestemt.”  Jeg gjorde som hun sa, og etter det fikk vi det veldig fint, både den lille jenta mi og jeg. Det gikk veldig lang tid før jeg ikke fikk fysisk ubehag av å tenke på barseltiden. Jeg krympet meg, holdt vernende over puppene mine og tok meg selv i å tenke ”Stakkars, nå ligger hun på klinikken med en unge i puppen!” da en venninne av meg fikk et barn et halvt år etter meg.

 

For ett år siden fikk jeg en sønn, en stor og glupsk en. Denne gangen lot jeg verken mine egne eller Helsevesenets forventninger om amming diktere den skjøre tiden med en nyfødt baby. Jeg gjorde akkurat som jeg ville, ammet så mye jeg klarte, var vill og gal og gav flaske. Jeg skjøv unna alle tankene om astma, atopisk eksem, allergi og dårlig intelligensutvikling vekk. Jeg dreit i at jeg selv kanskje ikke kom til å gå ned i vekt og risikerte kriminell adferd med å gi mormelkserstatning. Jeg motiverte meg selv til å amme litt, fordi det var praktisk for meg. Alle de andre gode grunnene til å amme orket jeg ikke tenke på.  De fikk meg til å strekke meg lenger enn det som var bra forrige gang. Jeg fikk det faktisk til slik, og koser meg enda hver morgen med å ta sønnen min opp i sengen klokken seks og amme ham. Da sover han heldigvis en time til etterpå. 

Bloggbegynnelse

Jeg fikk aldri toppkarakter på stilene mine, jeg hadde aldri feilfrie diktater. Min skriftlige tilkortkommenhet overskygges imidlertid av et  litt over middels kraftig, og til nå ikke tilfredsstilt, meddelingsbehov. Jeg går stadig og brygger på vittige og velformulerte, men også stikkende og sinte leserinnlegg om foreksempel søppelsortering, amming og hvor teit det er at det er farlig å sykle i Bergen. Jeg har bare ikke gjort det enda. Jeg drømmer om å få min egen uke som morgenkåsør i P2, men har ikke skrevet et kåseri siden vi lærte om kåseri som genre på videregående.  Min venn Tord Wenaas og jeg har lyst til å lage radioprogram sammen, “Min mor og de” skal det hete, og det skal handle om familierelasjoner. Et humorbasert snakkeprogram med rom for både satire og analyse, små parodier og artige sidespark. Utrolig nok har ingen radiokanaler kontaktet oss enda.

Inntil alt dette fantastiske skjer skal jeg blogge. Av og til, ihvertfall.