Matriarkatet

Min mor uttaler bacon ”beken”. Hun får stålos når hun ser en plakat med ”halv pris” og går fullstendig fra konseptene når det står ”- 70%”. Hun sydde hardangersømsduk i syvendeklasse-på-folkeskolen og takler upusset sølv dårligere enn vanskelige livssituasjoner. Hun hater å kaste mat, men er livredd matforgiftning. 

Da jeg var 22 år leste jeg ”Lasso rundt fru Luna”, en bok som av flere årsaker gjorde dypt inntrykk. Ask Burlefots mor er svært levende skildret gjennom gjengivelsen av hennes monologer. Jeg kan ikke huske hvordan Agnar Mykle beskrev utseendet hennes, men jeg husker at forfatteren tegnet et godt bilde av en helt typisk snakkende mor.

Min mor behersker også monologen på tomannshånd. Hun er en uuttømmelig kilde av kjærlighet; mannakorn; rørende hverdagshistorier (eller styrelser som hun også kaller dem); omsorg; tips angående renhold og hygiene; fortellinger om røverkjøp, kupp og gode tilbud; beretninger om bekymringer og oppfatninger av mulig skrantende personlig helse. Dette er en nesten helt autentisk sitert dialog fra en felles frokost som illustrerer hvordan samtalen noen ganger kan holde seg levende med nesten bare en bidragsyter.

” Har du suketter, eller Mrs Mærris, du min datter som jeg fødte for så mange år siden men jeg husker det som om det var i går?”

 ” Nei, men jeg har sukker.”

 ”Jeg er så glad i det søte, jeg vet du, jeg har prøvd å vende meg av med det i mange år, men jeg klarer det ikke, te er ikke godt uten sukker, det er nesten vondt, men når du har sukker i, da er teen god da, tre-fire teskjeer, eller tre sukketter og en teskje sukker.

Og grønn te, det smaker jo høy, tørka gress, rett og slett, det er det jo ikke mulig å få i seg uten betraktelig hjelp av sukker. Nei, da er den der rodibusjen (rooibus, red anm) som er enda mer modderne, mye bedre. Men jeg er vel ikke blitt så feit, er jeg vel? ”

(Min mor strekker på seg, suger inn magen, og retter seg opp i ryggen og begynner og rulle skuldrene bakover slik de gjorde da de hadde linjegymnastikk før i tiden)

 ”Eller er jeg blitt det? Jeg er ikke så værst til å være 57 år, er jeg det?”

 

 ”Nei, slett ikke, du holder deg jo veldig godt du, mamma”

 

 ”Ja, jeg prøver jo å holde den slanke linje.”

(Hun driver fremdeles med de rullende skulderbegevelsene og sitter snorrett i ryggen).

“Jeg spiser frukt på fastende hjerte hver morgen, for det skal være så bra sier dem, og så spiser jeg havregrøt etter en halvtime. Det lærte a´Kari, da ´a var på rekreasjon med denna fæle isjasen som dem ikke ville opperere. Nei, en får være glad så lenge en er frisk og har helsa, sier nå jeg, og har en penger så en kan unne seg ett og annet til halv pris, da er ikke livet så værst. Naboene mine, vet du,  begynner dagen med røyk og Tab Extra. Dem ekke gamle, som deg, tror jeg, hver dag, uansett vær, ut på værandan og tar seg en blås med tab ekstra i store halvlitersglass. Garrasjen der er full av pant, og verrandan full av sneiper. Jaja. Livet er rart, du. Du ligner enda mer på Liv Ullmann i dag enn du gjorde i går, forresten. Hadde du sukker, eller?”

Min mor har fått dette opplest før publisering

 

Dette er ingen moteblogg

Men, et og annet om bekledning er jeg nødt til å overbringe. I dag er det bøtteregn i Bergen. Det høljer ned i alle retninger, store elver og dammer har overtatt gater og fortau.  Det blåser, er surt og alt sammen minner om klimakrisen. Noen vil kanskje tro at slike dager er joggedressdager. Det er helt feil (ingen dager er joggedressdager, men det kan vi komme tilbake til ved en senere anledning). I dag er det ullkjoledag. Alle kvinner med respekt for seg selv må ha minst en ullkjole i skapet. Den behøver ikke være fra missoni, selv om det er drømmen, men den må være i minst 50% ull.

 Hege P´s postulat understøtter ullkjoledagen. Hege P´ studerte på kullet over meg, hun er fra Oslo, slank, vakker og intelligent, og postulerte følgende første året som student i Bergen: ” Regner det, ta på kort skjørt og tynne strømper. Det gjør ikke noe at man blir våt da, for det tørker fort når man kommer i hus. Og så ser man pen ut, mens alle de andre er kjipe.”

Hege P´er hakket hvassere enn jeg. Jeg tar regnkåpa på så jeg slipper å ha kun 20 deniers skille mellom været og huden på beina mine. Hva er mer perfekt under den tette regnkåpa enn en myk og varmende ullkjole? På dager som denne skal man pynte seg hensiktsmessig i ull, slik at man piffer seg selv og omgivelsene litt opp uten å fryse!

Syk, svak og dårlig bak

Dagbladet skriver i dag, 21.10.08, på førstesiden at Mette Marit har kink, ankelbrudd, hjernerystelse og magasjau. Hun er en offentlig person, hun mottar i tillegg appanasje,  derfor er det viktig for det norske folk å få vite at hun har kink, ankelbrudd, hjernerystelse og magasjau. Dagbladet tok heldigvis på seg oppgaven å opplyse oss, skattebetlaerene, eller arbeidsgiverene hennes, om den svært uheldige kombinasjonen av skader og sykdom som hun pådro seg i Ukraina.

Jeg liker Mette Marit, jeg kjenner sympati med henne som pasient, og jeg tror hun synes det er kjipt å være sykemeldt når hun har gledet seg til statsbesøket.   Ankelbrudd og hjernerystelse er verken alvorlig, kronisk eller livstruende, men det er allikevel noe å skrive hjem om.

Men jeg driter fullstendig i kinken! Dagbladet, hva er dette? Kink? Kink i nakken? På forsiden? Hva skal jeg med slik filleinformasjon? Og hva er kink? Slik man får når man har sovet litt merkelig og våkner med litt stiv nakke?

Opplysningen om magasjau var værst. Jeg kjenner jeg hisser meg kraftig opp over å måtte tenke, om enn bare bittelittegrann, over at kronprinsessa driver og flyr på do. Når ble diare av allmenn interesse? Med unntak av de få tilfellene det gjelder smitteopplysning, trenger jeg ikke å vite om offentlige personers toalettfrekvens. NRK tror også dette er interessant. Når Marit Bjørgen ikke vinner skirenn fordi hun har diare, blir hun like fullt intervjuet. Hva med å la henne være i fred, eventuelt i karantene for resten av troppen? Nei da, hun får prate dråpesmitten inn i den blå NRK mikrofonen: ”Nei, æ har diare no, har hatt de´ i fleir dagga no, hjælp ittj å fokkuser på arbeidsoppgavan når´n har diare, santja?” .

Medienorge, vær snill å drit i å spe ut nyhetene med bæsjehistorier. 

 

 

Pål Bang Hansen og jeg

Når kinofoajeen preges av:

1)    jenter som ser ut som om de tar sosialantropologi grunnfag

For eksempel: Ei  jente ikledd for lilla jeans; en klassisk og gammeldags knallgul regnkåpe av type         oljehyre; en svær diger, helst heklet, grå ulllue; en slitt, autentisk skulerveske i brunt skinn fra 70 tallet   som faren hennes brukte da han studerte på lærerskolen og et irrgrønt skjerf med blomster. Hun står og venter på venninna si som er blek, har ring i nesa, kommunefargede dreadlocks, sidt skjørt, mammans blå, smale skinnjakke fra 1969, og et nett det står ”dyr er venner, ikke mat” på. Venninne nr tre kommer litt for seint til avtalen, er ualminnelig ansiktsvakker med mørkebrunt hår i bolleklipp som faktisk kler henne. Hun snakker en litt ubestemmelig Hardangerdialekt har PVC-tights, russiskinspirert tunika kjøpt på Fretex og veldig rød lebestift

2)    menn som ser ut som om de bruker mer tid på å spille i band enn å jobbe

Det vil si menn med litt fett og halvlangt hår;  mer enn tredagersskjegg; slitte retrojoggesko; koksgrå jeans; T-skjorte med en kul logo uten mening og en helt anonyme svarte bomullsjakker

3)    Pål Bang Hansen, filmikonet i egen person

Han har satt seg ned for å hvile litt på en barkrakk ved siden av bilettkontrolløren, som  forøvrig jobber frivillig under filmfestivalen for å få gratisbillettter og til vanlig studerer engelsk. Pål Bang Hansen har tatt av vaskehatten, og det lange, fjonete håret hans forsøker å bruse  seg litt i den fuktige lufta. Han har beholdt den beige, en gang dyre, italienske trenchcoaten på og sitter litt framoverlut med det fine smilet sitt. Brillene er mindre enn på 80-tallet, men de er fremdeles markante og litt gammeldagse.

vet du at du er kommet riktig. Du vet at du skal se en god film som sikkert ikke blir tatt inn til vanlig kinodistribusjon i Norge. Filmen er laget i for eksempel Nederland, Brasil eller Russland og  du kjenner ingen av skuespillerne fra før.

Hvis foajeen derimot er full av par som ser ut som om de møtte hverandre på et utested forrige lørdag og nå er på første date dvs pene unge mennesker, for eksempel et par ikledd marinefargede losjakker. Hennes når til midt på rompa, slik man ser at hun har stramme mørkeblå jeans fra Tiger og trener regelmessig. Hun har stritt, nesten platinablondt hår; pent, men tilfeldig samlet i en helstehale slik at de over ertestore perleøredobbene synes godt. Han er høyere enn henne, har askeblondt og velklippet hår med minst to stylingprodukter i. Han har kanskje tatt solarium, er sikkert god i fotball og kommer nok fra en familie med gamle penger og bindestreksetternavn), da har du valgt feil. Filmen du skal se har fått terningkast 4. Den har castet en mannlig skuespiller over toppen av sin karriere, for eksempel Nicloas Cage, og en mye yngre og svært pen kvinnelig motspiller som ble kjent i sin artigfrekke rolle i en ikke kritikerrost, men svært populær amerikansk TV-serie. Denne filmen går det over 12 på dusinet av, og angrer du på at du ikke så den, kan du leie den på Statoil om 5 måneder.

Det er BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival), og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre som Pål Bang Hansen og jeg, nemlig å få med seg en film eller tre av det rette slaget. 

Hasard med helsa

Min yrkesidentitet har jeg holdt skjult på bloggen til nå, men jeg kan ikke dy meg lenger. Jeg må bare skrive om noe jeg har grunnet over, ledd av, interessert meg for og notert som spennende siden jeg for 12 år siden begynte å studere medisin. Nemlig hvordan folk forklarer sykdom.

Min venninne Emmi Margrete kommenterte på ”Sykdom i familien” at det manglet opplysninger om trekk. Jeg husker ikke helt hvilket fag Holger Ursin foreleste for oss i, men jeg husker at han definerte fenomenet: ”Trekk, det er luft som kommer inn gjennom en sprekk”. Han formelig spyttet ordene ut mens han fordreide ansiktet sitt og gjorde, slik jeg oppfattet det, narr av de ”trekksyke”. For hva er forskjellen på luft og trekk? Man blir verken syk av å gå ute i vinden eller av å få luft på seg inn gjennom et åpent vindu, men trekken, den er skummel og farlig. Emmi Margrete må se å få patentert trekkmåleren sin, og det må lages objektive mål på hvilke nivåer av trekk som er akseptable. Selv om renta stiger, børsen stuper og nedgangstidene er kommet for å bli, kommer ingen av pensjonistene til å tørre å la være å kjøpe seg en slik. For trekken, den styggen,  er årsak til ørebetennelser, struma, neller, kanskje drypp og ihvertfall allslags gikt.

Som student spurte jeg alltid om pasienten var allergisk mot noe, men jeg har funnet ut at jeg sparer mye tid på å spørre om de er allergiske mot medisner. ”Allergisk” er for enkelte stikkord for halve livshistorier, skilsmisser, ødelagte ferieturer og ikke minst manglende variert matinntak og påfølgende feilernæring. Jeg skulle undersøke en dame med ukarakteristisk rødt utslett av to dagers varighet på legevakten for noen år siden. Før jeg i det hele tatt fikk fullført det obligatoriske spørsmålet fikk jeg kaskaden: ”De begynte i 1973. Vi fikk sopp i huset, og året etter fikk min mann hjerteinfarkt og satte, tro det eller ei, barn på en av sykepleierene oppe på hjerteavdelingen. Eg skilte meg, ble oppsagt og etter de har eg næsten ikkje kunnet spise noen ting…” For andre er  allergispørsmålet en gyllen anledning til å vise legen sin humoristiske sans. Den første sommeren jeg jobbet, med helt fersk lisens på Sykehuset Østfold Fredrikstad, spurte jeg en artig liten dame fra Sarpsborg hva hun var allergisk mot. ”Mot mann min!” sa hun og skrattlo. ”Nei da, jeg holdærn ut, men jeg tåler ikke blondeundertøy og strømpebukser med stram stikk i livet. Da får jeg magasjau.”. 

Hvis du spør en mikrobiolog om hva som forårsaker lungebetennelse, er svaret et eller annet virus-, sopp- eller bakterienavn på latin det er lett å glemme. Det er mye mer interessant å spørre pasienten hva han eller hun mener. KOLS pasientene mine har mange alternative forklaringer på forverringer av sykdommen sin:

“Nei, du vet, jeg tok på meg en nylonskjorte, og da får jeg åndenød med en gang.” 

“Jeg fikk lungebetennelse i Syden igjen. Det kommer av all ørkensanden som kommer med vinden fra Sahara, og den puster jeg ned i lungene. Der ligger den og irriterer og lager slim, krøll og feber når jeg kommer hjem. “

“Siden eg rotet rundt i rosebedet med dæn dærre dækkbarken de solgte på tilbud på plantasjen har jeg vært helt i spikke”. 

“Eg blir jo så dårlig av julenissemasker.”

Jeg tenkte på sistnevnte senest i forrige uke da jeg var på lungekonferanse i Berlin. Jeg så en presentasjon som rapporterte om  markant økning i KOLS-forverringer i jula. Min pasient var bestefar, hadde fått en tilsynelatende harmløs og vanlig forkjølelse som barnebarna hadde tatt med fra barnehagen. På julaften hadde han det ærefulle oppdraget å være julenisse. Han gikk ut i kulda etter pinnekjøttet og akevitten, tok på nissekostymet og kom inn i den varme stua hvor lufta var spekket med parfyme, røkelse,  kokt sauefett, stearinlysos og røyk fra peisen. Han spilte nisse slik at barnebarna akkurat turde å gi ham en klem før han skulle gå. De stod og vinket til ham i vinduet, men bestefar var så tungpusta at han måtte legge seg ned på plenen utenfor. ”Se, mamma, nissen skal lage snøengler” sa barnebarna, fortalte hans datter ham etterpå. Han tilbragte romjula på sykehuset med intravenøs antibiotika.

Det var nok ikke julenissemaska som var utslagsgivende, men historien rundt gir fullverdig forklaring på lungebetennelse og pustevansker hos en bestefar med KOLS. Andre sammenhenger er nok tatt, bokstavelig talt ut av lufta (jamfør ørkensand). Om forklaringene ikke er medisinsk relevante, så er de ofte artige. Jeg kommer til å fortsette å samle slik tilsynelatende unyttig informasjon. 

 

 

Musemanifest

Ut med musa, inn med padden!

Min gode venninne og kollega Eirunn uttrykte i dag frustrasjon over at den vesle dingsen man styrer pekeren på datamaskinen med heter ”mus”. De fleste føler seg forpliktet til å smile eller le litt når man snakker om denne praktiske tekninske innretningen som skaper uønskede konnotasjoner i jobbmiljøet. Jeg har en rød dings av dette slaget, og har fått høre, av en mannlig kollega, at jeg hadde fin ”mus”. Haha. Det er til å le seg i hjel av. Min venninne Margrete får stadig spørsmål om hvor hennes mus er, siden hun ikke benytter seg av et slikt hjelpemiddel på sin bærbare og heller bruker området sør for tastaturet som har samme funksjon. Vi blir liggende langflate av latter. For ikke å snakke om ”museknappen” eller ”fyknappen” som sitter i midten på Apple sine smågnagere, den er det hysterisk morsomt å snakke om. Det er akkurat som man tvinges til å være slibrig når man er nødt til å kalle dette for det det har blitt hetende. Før, da de fleste hadde ledning, lignet de jo på mus musculus, som er det latinske navnet, men nå er de fleste trådløse og ingen tenker lenger på dette lille søte dyret når de hører ordet.

Honda Fitta ble av åpenbare årsaker døpt om til Honda Jazz i de skandinaviske landene, og nå er tiden inne for å bytte ut ”mus” også. I dag, 14.10.08 proklamerer vi at det ikke lenger heter mus, det heter padde. Vi er villige til å diskutere padde, så kom gjerne med alternative forslag,  men ”mus” er definitivt ute for godt! 

Berlinerblogg

Vis a vis den storslåtte neoklassistiske Berliner Dom står restene av det som en gang var DDRs festsal, Palast der Republik. Fire trappehus i betong er det eneste som fremdeles har form på tomta ved siden av elva Spree. Ved elvebredden ligger hauger med stålbjelker som engang utgjorde skjelettet i byggverket. De skal sikkert gjenvinnes. DDR er  dødt, og ikke gjenvinnbart.

Palast der Republik ble åpnet i 1976 og var sete for det Østtyske parlamentet. Det fungerte også som et kulturhus for folket, med auditorier, kunstutstillinger, teater, diskotek, restauranter, blowlingbane og konserter med artister DDR kunne gå god for, slike som Harry Belafonte og Miriam Makeba. Et av byggets kallenavn var Erichs Lampenladen, Eriks lampebutikk. Erich Honecker ledet DDR fra 1971 til 1989 og det var 1001 lamper i foajeen. Lamper som helt sikkert oppnår uanstendige priser på vintagemarkedet nå. 

Byggverket  i bronsefargede reflekterende glassflater og marmor stod i grell kontrast til den storslåtte bebyggelsen i området forøvrig. Paradegaten Unter den Linden har blant annet Humboltuniversitetet, Operahuset, en diger statue av Fredrik den store, St. Hedwigkatedralen; staselige byggverk som bringer tankene til antikken. Hvis man sykler (og det skal man i Berlin), østover fra Brandenburger Tor skifter Unter den Linden navn til Karl Liebknechktstrasse ved Schlossbrucke (slottsbroen). Der lå Palast der Republik. Det første bygget på veien inn i dypeste kommunistland som nærmest luktet sosialisme. Beveger man seg lenger øst kommer DDR-tiden i revy på løpende bånd med voldsomme boligblokker, det science fiction-aktige fjernsynstårnet, Alexanderplatz og Stalinarkitekturen nedover i Karl Marz strasse. Majestetisk i sitt omfang og streng i sin minimalisme understreket arkitekturen kommunistene benyttet deres grunntanke – at mennesket alene er lite, men at menneskene sammen er store.

Palast der Republik var fullt av asbest, og måtte stenges i 1990 da vestlig helse- arbeidslovgiving også begynte å gjelde for det tidligere DDR. Fra 1998 til 2003 ble det brukt 25 millioner Euro på å fjerne asbesten, slik at bygget enten kunne rives eller renoveres. Hele 79% av tidligere DDR borgere ville beholde bygget, men diskusjonene gikk heftig. I 2005 skrev kunstreren Lars Ramberg ordet ”Zweifel” (tvil) i 6 meter høye neonbokstaver og satte på taket av bygningen, en installasjon som kommenterte diskursen rundt byggets framtid godt. 

I 2001 bodde jeg i Berlin noen hektiske måeneder som student. Jeg syklet rundt på en blå herresykkel, følte meg lost blant de tyske studentene, prøvde så godt jeg kunne å lære meg referatkonjunktiv (Er sagte, dass ser krank gewesen sei), danset tango i hvert fall annenhver kveld og var konstant og opppover ørene forelsket i ihvertfal tre forskjellige medstudenter (en etipoer, en nederlender og en sveitser), etter tur. Det klaffet ikke med noen av dem. Etioperen med Jackson Five-sveisen skremte vannet av meg med håndjernene han hadde liggende fremme da jeg ble med han hjem på studenthybelen for å drikke eplete, den adelige nederlenderen røyka for mye hasj og den litt kraftige, aldeles skjønne sveitseren som var hobbyfotograf  misforstod meg til stadighet. Jeg var så betatt av ham at jeg ble for nervøs til å kunne uttrykke meg skikkelig. Derfor syklet jeg alene rundt og utviklet et nært forhold til byen. Palast der Republik stod der enda, slitt og til nedfalls, men et besnærende bygg, jeg var ikke i tvil.

Jeg har nettopp kommet hjem fra et nytt opphold i byen jeg tror jeg elsker. Palast der Republik er borte, og det er også min tid som student. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å bruke referatkonjunktiv, for at jeg ikke lenger lar meg rive med av tilfeldig forbipasserende utlendinger og for at jeg slipper å sykle alene. Jeg har vært tilbake i Unter den Linden på sykkel med min utvalgte mann tidligere. Denne gangen var jeg selvutnevnt guide for 6 gode kolleger på konferanse.

Berlin er så stor, så utstrakt, så variert, så flott, så stygg, så moderne, så gammel, så full av historie at det er umulig å ikke bli berørt. Lei en sykkel og ta med noen du er glad i, så blir det en knalltur. Se på alt som er der, men tenkt litt på det som ikke er der lenger også, som Berlinmuren og Palast der Republik. 

Tallulahbaluba

Jeg spurte min datter på 3 ½ om hun syntes Tallulah var et fint navn.

”Tallulah?” Sa  hun mildt og prøvende, på sitt klingende bergensk, og fortsatte:  ”e de et jæntenavn?”

”Ja,”  sa jeg.

”Ja, de e fint”, sa hun etter å ha tenkt seg om litt. Så lekte hun videre med prinsessehestelegoen sin.

Hvis det hadde begynt en Emma Tallulah i min datters barnehage, hadde det vært like sannsynlig at datteren min lekte med henne som med Selma, Nora, Sara, Magnus, Tarjei og Torgrim. I barnehager i dette landet begynner snart Carmen, Fatima, Hafsa, Najma, Samira, Zainab, Abdirahman, Abdullahi, Emrik, Hassan, Hussein, Ilyas, Liban, Mustafa og Troy, med mindre de skal være hjemme med kontantstøtte, men de begynner på skolen i 2013. Alle disse navnene finnes på Statistisk sentralbyrås nettsider med navnestatistikker og er brukt minst en gang i 2007. La oss la være å rynke på nesen når Sindre kommer hjem og sier det har begynt en gutt som heter Ilyas i barnehagen. Bare skjerp deg og lær deg det navnet, for Sindre og Ilyas er venner. 

Dette landet er helt forferdelig kjedelig, snevert og smålåtent og består av kjip stimfisk hvis det er slik at navnet Tallulah skaper baluba. Fytterakkern altså, jeg hisser meg skikkelig opp over ”Emma er nydelig, men det der Tallulah kunne de spart seg” og ”Tallulah er tortur”. Det finnes flere oster enn Norvegia, flere hudfarger enn hvit, og heldigvis mange forskjellige navn.

Gratulerer med Emma Tallulah! Takk til Märta og Ari som bidrar kreativt til navnestatisikken.