Mor Mærris

Det er den ellevte dagen i Blåfjell (går etter Blåfjellkalenderen og ikke den gregorianske, slik voksne gjør, for oss er det jo 11. desember) og jeg er storfornøyd over at ikke det er 11 flere småting i huset. Jeg vet at mange setter sin ære i å lage artige, riktige pakkekalendre til sine barn, men jeg gjør det ikke, og vil herved argumentere mot det.

1. På vegne av miljøet vil jeg på det sterkeste fraråde innkjøp av småting som koster 20-50 kroner. De går lett i stykker og genererer rot. Rot som jeg måtte ha plukket opp, og som jeg hadde blitt smårar av. Småting har vi nok av!
2. Det blir dyrt. I Bergens tidende stod det at noen bruker opp mot 100 kroner på smågaver, daglig! Alle kan 100 gangen og finner ut hvor mye det blir.
3. Barna skjemmes bort. Jada, de får av og til sokker og sånne ting de trenger. Kan de ikke få det til jul?
4. Det kan bli kjekling søsken i mellom. En venninne av meg som har to barn, og denne gangen nevner jeg ikke navn, måtte inndra hele pakkekalenderen allerede den 6. dagen i Blåfjell fordi den som ikke fikk åpne kalenderpakka fikk hysterisk misunnelsesanfall. Da det var hans tur til å åpne neste dag fikk han hysterisk utakknemlighetsanfall fordi han ikke fikk noe spiselig.

Jeg kjøper meg fri med kalorier; jeg har hengt opp 24 julekurver i stuevinduene som inneholder en twist til hver av familien. Her er argumentene for kalorikalender.

a. Barna står spente og ivrige opp, henter twist og kommer opp i dobbeltsengen og deler høytidelig ut en til hver. Alle blir glade av sjokoladen og det blir en fin morgen.
b. Barns helse blir ikke ødelagt av 24 twist i desember. Jeg vil faktisk hevde at det å lære barna å spise litt snop er vanskeligere og dessuten mer helsefremmende enn å ikke spise snop. Jeg tror nektelse fører til flere fremtidige eksesser, mens måtehold er en dyd de heldige får lære.
c. Det er enkelt, miljøvennlig og lett og dele (altså, ikke slosskampfremmende, les pkt 4.)

Det kan hende at jeg bare snakker meg selv etter munnen her. At jeg finner på argumenter for å døyve min dårlige samvittighet, manglende kreativitet og min gnitenhet. At min selvrettferdiggjøring er et uttrykk for misunnelse ovenfor kreative mødre med god tid, mye penger og ting på stell. Bruker jeg skitne triks som miljøvernargumenter for å dekke over det at jeg rett og slett har jobbet som en psykonerd den siste tida? Kan hende.

Jeg opplever småperioder av selvinnsikt, men stort sett er jeg fornøyd med valgene som får meg til å bli kjipalusa sammenlignet med hovedvekten av mødre. En gang langt inn i fremtiden, når ungene forholder seg til den gregorianske kalender, har glemt Blåfjell og av miljømessige hensyn er nødt til å utøve måtehold er de forhåpentligvis stolte av at de har en mor som tok doktorgrad.

Kesam, kesam, lukk deg opp…

Jeg føler ofte behov for å dele menneskeheten opp i kategorier og sette folk i bås. Som odelsjente fra gård med dyr synes jeg en velholdt bås er både trygt og koselig, og som forsker mener jeg kategorier er helt nødvendig når man skal forholde seg til mennesker (!!!…)

Dagens kategorier er:
1) De som har smakt kesam
2) De som ikke har smakt kesam

Dette underdeles videre slik:
1a) Du har smakt kesam, elsker det og bruker det ofte.

Du er gjerne kvinne, er enten lett overvektig eller bare innbilt fet, er redd for å legge på deg, men glad i mat, leser kulørt ukepresse inneholdene oppskrifter av og til, og kommer der over slikt som “5 enkle, velsmakende retter med kesam”. Så lager du enkle, velsmakende, kalorifattige retter med kesam, føler deg strammere i skinka umiddelbart etter første munnfull og føler det som din oppgve å misjonere for kesamhedningene, dvs kategori 2).

1b) Du har smakt kesam, men er prinsippielt imot.

Du er gjerne mann med sans for kjøtt, øl og fløte, og vil helst spise og drikke det. Du er ikke så opptatt av vekt og helse at du gidder å ofre fettsmak, og stangselleri blir du fysisk uvel av. Hvis maten inneholder kesam rynker du på nesa før du har smakt, for fillern, for du er jo ikke homo heller. Din mor gikk kanskje på Grethe Roede tidlig på åttitallet og da fikk du den driten de kaller cottage cheese i matpakka, og det resulterte i at gutta i klassen mobbet deg systematisk og du utviklet kviser.

1c) Du har smakt kesam, men vet det ikke.

Du er akkurat slik som kategori 1b men du bor sammen med en listig kvinne som lager mat med kesam, men sletter alle fysiske spor (dvs resirkulerer begeret i en fei) og holder klokelig kjeft om ingrediensene. Derfor er du sunnere og lykkeligere enn 1b.

2a) Du har ikke smakt kesam og akter ikke å gjøre det.

Du er også som 1b, men du bor sammen med 2b eller 1a. I sistnevnte tilfelle er du herskesyk, manipulerende og ganske barnslig.

2b) Du har ikke smakt kesam, men har tenkt å prøve det.

Du er en opplyst kvinne som bare mangler tid til å prøve ut impulsene du får. Deg er det håp for!

2c) Du har ikke smakt kesam og vet ikke at det finnes.

Du er enten kvinne eller mann, spiser grandis mer enn en gang i uka, bruker ketchup på speilegg og inntar måltidene foran TV 75 % av tida. Du kan blande kesam med dippulveret fra Maarud, siden det utgjør 10 % av næringsgrunnlaget ditt, blir du nå 10 % sunnere i ett knips.

Dette innlegget er i sin helhet dedisert til min venninne Margrete, som befant seg i kategori 1a lenge før meg, som kom på ordspillet i overskriften, og som er en listig kvinne.