Om sosialdemokratiet, kropp og folkehelse

Jeg synes ikke akkurat at Bergen Kommune framstår som noe sjarmtroll. Han har imidlertid noen positive sider, om enn Han er gammel, mer enn middels treg, og meteorologisk sett lite begunstiget. På noen områder er Han overraskende raus, den gamle Gnier. Jeg blir mo i knærne når jeg tenker på at Kommunen har gitt meg en svømmehall i nærheten av der jeg bor. Det ser jeg på som en kjærlighetserklæring.

Jeg føler meg aldri så ett med Ham, Kommunen, og alle Hans barn, og hele det norske sosialdemokrati, som når jeg går i svømmehallen. Vi må alle kle av oss, og vaske kroppene våre med såpe på de steder Kommunen har angitt med røde sirkler på plansjen over en fyrstikklignende, kjønnsløs person. 

I svømmehallen er det gamle damer som beveger seg helt utrolig sakte, både i avkledningsprosessen og i bassenget. Det er kvikke unge jenter som alltid opptrer i tospann.  Man ser småbarnsmoren som ikke har hatt tid til å kjøpe ny badedrakt på ti år og er desperat etter egen tid, og der er karrierekvinnen som drev aktivt med svømming i ungdommen. En er kneoperert, en annen har Downs syndrom. Man ser hårplantasjer som likner forgjøslede plener i mai i kontrast mot de intimfriserte. Tynn og tykk, ung og gammel; alle bader i det samme vannet.

Kommunen gir meg

•      Fint, gammeldags klippekort som får stjerneformede bitt av ei lita tang hver gang jeg er innom
•      Kommunalt ansatte badevakter (med shorts, addidastøfler og hvite sokker) som passer på meg
•      Varmt vann i dusjen; og heit badstu
•      25 meter vann jeg kan bevege muskler i
•      Realitetsorientering i forhold til hvordan vanlige folk ser ut
•      En sterk og god følelse av samhold

Alt dette får jeg til 45 kroner gangen. Takk, Bergen Kommune. Av og til har vi det ganske bra sammen, du og jeg.

 

Januarsalg

Det kribler i beina, hjertet hamrer, jeg har sug magen, puster raskere enn vanlig og klarer bare å fokusere på en ting. Det sympatiske nervesystemet som gjennom århundrer har gjort våre forfedre mer årvåkne og bedre rustet til kamp, jakt og flukt, er i høyspenn og gjør meg målrettet, kampvillig og sterk. Tilstanden dukker opp hvert år på denne tiden. Det er januarsalg.

Mrs Mærris liker å sammenligne seg selv med en fjordhest som til vanlig går med kløv mellom barnehagen, jobben og huset oppunder fjellknatten. I Jaunar får jeg en sterk dragning til byen som nå bugner av rabattstativer, restekurver, halv pris og betal for to ta tre. Svimlende summer kan spares ved å kjøpe forrige halvårs kvalitetsvarer til sterkt reduserte priser. Når man liker å se på seg selv som både nøktern og kvalitetsbevisst, må man være på allerten i januar.

Systematisk jobber jeg meg gjennom butikkene jeg liker. Gjerne i stjålne stunder, som for eksempel på den tida jeg fremdeles får overgangsbillett når jeg må bytte buss i byen, på vei fra jobb når det er for glatt for sykkelen. Jeg sender en melding om at jeg kommer litt seinere hjem.

Jeg entrer butikken, ser meg hastig om og forbanner mine omstendlige påkledningsvaner som skyldes tilbøyeligheten til å fryse, for nå er jeg varm og heit. Hadde jeg blitt avbildet i et Donaldblad, ville jeg ha blitt tegnet med prosenttegn der øynene sitter. Selv om jeg har liten tid, lar jeg meg ikke stoppe av uvesentligheter som opptatte prøverom med lange køer foran. Topper kan prøves foran et speil hvor som helst i butikken, for man har da en tynn ulltrøye under som dekker den lett slappe behåen. Kjoler prøves over ulltrøya, med buksene på. Hvis kjolen har potensiale, kan man dra buksa ned for å se om kjolens lengde korresponderer med beinas kurver, men jeg lar det oftest være da bukser sammenkrøllet rundt anklene; vinterbleke bein med knusktørr og nærmest støvende hud og dessuten, svarte sokker som gjennom dagen har spist seg ørlite inn i kjøttet på leggen, er svært ulekkert. Bukser og skjørt prøves slik man skifter på stranda, regnkåpa får funksjonen badehåndkledet har om sommeren.

Når jeg kommer hjem skjønner min utvalgte mann tegningen, selv om jeg har puttet handleposene oppi PC-sekken. Jeg er oppildnet og fornøyd, men litt flau og har stort behov for bekreftelse på at salgsfangsten var fin og billig.
”He du vore på salg, Mærris?”
”Mmm” sier jeg og hilser på ungene før jeg løper opp og pakker ut. Jeg vil svært gjerne vise klærne fram mens jeg har dem på, med en gang, men jeg er ikke like keen på at han skal se prislappen… Så svinser jeg litt rundt, med matchende sko og mitt beste smil.
”Stå i ro då, eg ser jo ingenting når du løbe slik!” Han drar litt på det, men sier det han skal, om enn noe mindre entusiastisk enn jeg drømmer om: ”Jo da, fine den. Halv pris?”
”Mmm.”

Kabe Smaragd

I fjor på denne tiden boblet min utvalgte mann og jeg selv, Mrs Mærris, over av entusiasme ovenfor det vi var overbevist om skulle bli den nye, nye, store, store, kule, hippe ferietrenden – camping. Vi skulle ikke ha ny, dyr, stygg og kvalmende moderne campingvogn, vi ville ha en gammel, billig og stilig retrovogn. Fri som fuglene skulle vi suse rundt i Europa på minibudsjett med full pott på opplevelser og intimt familiesamvær. Min utvalgte er en handlingens mann, særlig når det gjelder det å orientere seg på nettet. Vips så hadde han los på en gammel sak med rød stripe på siden som stod pent parkert i Sør-Sverige. Plutselig var den svenske ekssvigerfaren til en slektning satt på saken, og vognen ble bestiktiget. Ikke mange helger etter var min mann, nettets retrosporhund, på vei de mange milene til Sør-Sverige i bil, sammen med en god kamerat han på mystisk vis hadde klart å overtale til å være med. Mrs Mærris hadde laget retrocampinggruppe på Facebook og var i full gang med å tråle byens Fretexbutikker etter passende servise til den deilige farkosten vi skulle tilbringe ferien vår i.

Karmaen til Kabe var ikke så tydelig i virkeligheten der nede i Sør-Sverige som den var på bildene. Min utvalgte mann fikk delvis kalde føtter, men han var for langt hjemmefra til å angre. Det var dessuten meningen at vår grønne Passat og den rødstripete Kabe skulle bli gode venner, men det ble ikke slik. Under påvirkning av den tunge Kabe, godt hjulpet av en mekanikertufs fra Sotra som ikke gjorde jobben sin skikkelig på forrige service, kokte Passat og brøt sammen midt i ingensteds på den svenske autostradaen. Det regnet, resten av E6 kjørte i 140 km/h mens min utvalgte mann og hans uskyldige medsammensvorne måtte stoppe hver 20. kilometer for å fylle vann på Passat.

Siden sommeren var fin i Norge og forholdet til hytteeiende svigermødrene var overraskende uproblematisk, forble Kabe stående i opplag på Østlandet. På ettersommeren kom den hjem, til villastrøket der vi bor. Planen var å parkere den på en naturskjønn campingplass med sjøutsikt på Strilelandet, men unger, jobb og hus (UJH) tok så mye tid at Kabe stod alene nede i veien. Til stor irritasjon for naboene. Like oppunder jul ringte en av våre tilårskomne naboer på døra vår. Hun spurte om vi kjente til “lastebilen med svenske skilter” som stod parkert slik at den stjal de nedre fem prosentene av utsikten hennes. Det var flere i omegn som var redde for at det skulle slå seg ned flere ”sigøynere” i nabolaget, så de hadde ringt politiet som dessverre ikke kunne gjøre noe. Min utvalgte mann erkjente til sin egen forfjamselse ikke eierskapet på Kabe, han tok en spansk en; han lovet nabodamen ”å ringe han svensken som eide driten”. Tjue minutter etterpå var Kabe Smaragd lagt ut på finn.no. Tjue timer etterpå hadde vi solgt Kabe, til et par som boblet over av entusiasme over muligheten til å feriere trangt, billig og retroaktig….

Vi lot oss rive med. Vi lot fantasien løpe av med oss. Vi piska opp stemningen.
Vi tok feil. Vi overvurderte oss selv. Det er helt greit.