Til alle ammenazier i Norges land. Overivrige helsesøstre og barnepleiere, HØR HER!!

“Du vet, det e ikkje bare maten me dæn ammingen, det e kontakten. Kle ut av deg på overkroppen mæns du gir hon flaske, så får du bedre kontakt med hon”

Den ferme barnepleierens ord glemmer jeg aldri. Et bilde av min datters emosjonelle skråplan dannet seg i mitt indre. Tårene strømmet, men ikke mjølka. Jeg klarte ikke å amme, og beseglet således et uskyldig nurks triste sjebne.

I ukens nummer av  Tidsskriftt for Den norske legeforening referereres det til denne studien. Kort resyme: I Hviterussland vagte de tilfeldig ut 17000 mødre som enten fikk vanlig informasjon om amming eller utvidet informasjon om amming. Barn av mødre som fikk ekstra ammeinformasjon ble fullammet lenger. Etter 6,5 år ble både foreldrene og lærerene til barna i studien fulgt opp med spørsmål om emosjonelle symptomer, atferdsproblemer, hyperaktivitet, problemer i forhold til skolekamerater og positiv sosial ansvarsfølelse. Barna som var fullammet lengst skilte seg ikke fra barna som var ammet kortere på noen av disse punktene!! 

Amming ER fint, bra, sunt, praktisk, enkelt og naturlig. Men avgjørende for barnets sosiale egenskaper er det ikke. Takk og pris!

Innlegget er illustrert med et bilde av den puppen som svikta meg mest da det gjaldt, men som ikke lenger får skylda hvis min datter blir emosjonelt avstumpet og får en bokstavdiagnose. 

Kjære Kristian Flittie Onstad

Både i nær omgangskrets og familie har jeg fantastisk flotte, intelligente, morsomme og hyggelige kvinner. De er over tyve, men under tredve, har utdannelse, forsørger seg selv og lukter godt. De er slik jeg ser det, nesten helt uten lyter. Fordi jeg er glad i dem, kan det hende at jeg er lite objektiv i mine søsterlige vurderinger, men jeg flesker alikevel til med superlativene. Lurest, penest, morsomst!

Hvorfor får de så gå delvis alene, bare forstyrret av en og annen halvtoms som det viser seg etterhvert at kjører dobbelt, er sosialt inkompetent eller umulig å ha et forhold til? Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å svare på dette spørsmålet, det har blant annet Sex and the City forsøkt, uten å komme til noen konklusjon. 

 

Min venninne Marie stiller nok høye krav. Jeg siterer hennes liste: 

-gjerne skader med opptreningspotensiale (som Aksel Lund Svindal, men han kom seg nesten litt for fort)

-morsom (haha)

-ikke pølsefingre

-ikke sjalu

-ikke humørsyk

-alder mellom 25 og 35

-helst krøller

-IQ mellom 110 og 130

-kan være alpinist (Aksel Lund Svindal)

-raus, ikke gniten

 

I lang tid har Marie gått på Brannkamper med partoutkort. Fordi hun er fotballinteressert og fordi hun er interessert i fotballspillere. Vi som vil henne vel har forsøkt å roe ned hennes personfiksering rundt denne idretten, fordi vi føler på oss at dette snevre fokus på fysikk ikke vil komme lure Marie tilgode. 

Men nå har han kommet til Bergen, Drømmemannen. Jeg tillater meg derfor å skrive en kontaktsannonse fra Marie til skoleyset på Brann, Kristian Flittie Onstad, som hadde over fem i snitt fra videregående. Marie får jo aldri ut finger´n sjøl.

” Kjære Kristian Flittie Onstad. Du er det Bergen, Brann og jeg trenger. Jeg har det du trenger. Jeg sitter på felt J på stadion, mine venner sier jeg ser ut som en blaning av en fe og en engel, så du kjenner meg nok igjen. Mitt milde ytre står i spennende kontrast til mitt solide intellekt, min personlige integritet og min gjennomsyrende humor. Du og jeg. Hilsen Marie. PS: Det er ikke noe mellom meg og Aksel Lund Svindal.” 

Dette er ingen håndarbeidsblogg

Mrs Mærris er født som gamlisungdom. Jeg lærte meg å strikke før jeg lærte å lese, jeg hekla hele kolleksjoner dokkeklær som elleveåring og har symaskinsertifikat. Jeg er imidlertid over gjennomsnittet slurvete og lykkes bare med halvparten av det jeg lager. 

På fredag leverte jeg inn min doktoravhandling til vurdering for PhD graden. Etter uttalige timers intens og konsentrert Macbasert jobbing i innspurtsfasen fikk jeg behov for å skape noe mer håndfast. Lørdag sydde jeg det jeg skulle bli lekre, florlette, hvite gardiner. De ble småtunge, rare og dritstygge. De hang oppe  i 3 timer og er degradert til duker egnet over muggslåtte plastbord på rødvinsorientert hageparty. Søndag sydde jeg sammen noen restegarnsbaserte heklelapper til et putetrekk. Det ble ikke så værst!

Barn, dialektimperialisme og brann.

Som akademikerdame er jeg opptatt av å ikke formidle for mye opptatthet av barna mine utad. Jeg må ikke gå i bare-referere-til-hva-ungene-har-sagt-og-gjort-for-noe-morsomt-fella, det vil i mine kretser være sosialt harakiri. Jeg må beholde min personlige integritet som selvstendig tenkende menneske og ikke bygge hele min identitet rundt morsrollen. Jeg må ikke la medmennesker lede meg ut i fristelse ved å la dem trykke på ammeerfaringsknappen eller skru på småbarnstrassbryteren, for da går jeg skikkelig i baret, holder monolog og kjeder et stadig minkende antall tilhørere. 

Jeg godtar denne strenge uskrevne kodex av to årsaker.  For det første fordi jeg er et selvstendig tenkende menneske, ikke bare mor. For det andre vet jeg at barna mine interesserer hovedsakelig meg, min mann og i noen utstrekning besteforeldrene. Mammadelen av meg synes at barna mine er spesielt flotte, vittige, veslevoksne, søte og intelligente.  Det selvstendig tenkende mennesket i meg forteller meg at dette er subjektivt føleri.

Allikevel, må jeg blogge, bare bittelittegrann, om barna.

Som snakker av det kongelig kjipe, norske Østlandsk har jeg har alltid tenkt at det må være rart og litt sårt å få barn som snakker annerledes enn deg selv. Det er det selvfølgelig ikke, det er bare fint. Min datter snakker perfekt bergensk, min mann jærsk, og jeg snakker dritlending, som mannen min så smigrende kaller det. Vi er gode til å herme etter hverandre og har det gøy med det.

Det er imidlertid noen aspekter ved byen Bergen jeg ikke er helt klar for at min datter skal integrere like fullstendig som språket. Mrs Mærris, som er komplett blottet for både ballfølelse og sportsinteresse, snakker selvfølgelig om fotballklubben eller fenomenet Brann.

(Advarsel, ADVARSEL, nå følger en sånn typisk jeg-har-et-barn-som-har-sagt-noe-søtt-og-vittig-historie…)

Min datter lekte og sang i badekaret. ”Brann, brann, brann, heia brann, blo e tjokkare enn….” sang hun. Igjen og igjen, en slags kortsluttet versjon hvor hun gjentok refrenget hele tiden og aldri kom inn på verset. De sang den visst i barnehagen. Jeg spurte om hun visste hva sangen handlet om. ”Om brann. Bare om brann. Om at blo´e tjokkare enn brann,” sa hun. Jeg spurte om hun visste hva brann var.”Ja, selvfølgelig,” sa hun, ”de e sånn som ælefanten slokker me sin lange snabel!”

Jeg smilte og var lykkelig inni meg. Jeg lar henne beholde denne kortsluttede illusjonen som bygger på en salig miks av Bergens ellevemannede stolthet og en Egnervise. Hun finner tidsnok veien ut av barndommens trygge jungel. Jeg skal imidlertid slutte å kjøpe dette brødet….  

Sykdom i familien II

I ei uke har jeg løpt opp og ned trapper med snytepapir, stikkpiller, termometer, miksturer, saftogvann og  syltetøy iblandet knuste tabletter. Jeg har trøstet, båret, lokket og lurt, klappet og strøket, sunget, bysset og sett etter hjernehinnebetennelseflekker (petekkier) på de små kroppene om natta.

Fireåringen har hatt feberfantasier og lungevrengehoste. Hun var så dårlig at hun satt og så fjernsyn med ryggen til (”eg hørar jo, mamma”). Hun har samlet seg opp hele 12 klistremerker i nyinnkjøpt dertil egnet bok, etter 12 doser illesmakende penicillin. Hun er i bedring, men nå er vi i gang igjen med ham på ett: førti i feber, veksling mellom koalaklamring og apatisk TV-titting.

Min husbond, som har hatt glade dager i San Francisco på konferanse, har kommet hjem og er innsyknet med jet-lag og halsesyke. Etter ei uke med hjemlig barnesykehus får han ikke den oppmerksomheten og pleien en syk mann gjerne vil ha…

Klokka elleve i dag fikk jeg en SMS fra min søster som lurte på om hun hadde fått ebola. Jeg gikk ned på rommet i kjelleren der hun holder hus for tiden, og kunne umiddelbart fastslå at ebola er en usannsynlig forklaring på hennes symptomer. Burgunderrøde lepper, blålig misfargede tenner, en umiskjennelig odør og det faktum at vi befinner oss i Bergen (og ikke Afrika) gjør fyllesyke en langt mer plausibel diagnose.