Mrs Mærris møter spansk helsevesen

Når mye brødskiver uten skorper med jordbærsyltetøy blir liggende igjen på tallerkenen, er det noe galt. Det var tanna. Den har vært halvblå og død i snart to år etter en kollisjon i barnehagen mellom en John Dere av plast og en trehjulsykkel. De to fortennene oppe møtte bakken først. Den ene gav etter for presset med en gang. Den andre har sittet fast;  død, men jevnlig røntgenovervåket. I går var den løs og vond og hindret inntak av den tidligere beskrevne maten.

Fillern og. Infeksjon, tenkte jeg, og så for meg et skadet kommende tannanlegg, smertefull trekking av dødtanna og timelang køsitting i rom stappfulle av folk med svineinfluensa.

Jeg er innvandrer og vet ingenting om hvordan noen ting fungerer her, så jeg henvendte meg ydmykt for å spørre meg for hos Legevakten, slik at jeg slapp å ringe til et eller annet offentlig feil kontor, høre på pausemusikk i mange minutter og deretter ikke forstå noenting.

Legevaktdamen var sterkere sminket enn en middelsk norsk sykepleier og hadde blonde og røde tigerstriper i håret som sikkert var middelhavsbrunt opprinnelig. Vips, der hadde hun kopiert pass og europeisk helsetrygdkort og helt uten vanskeligheter skaffet oss time hos tannlege omgående. “Hvilket av disse er etternavnet?” spurte hun og pekte på “Norge Noreg Norway” på det røde passet. Hun gikk for Norway, men det fikk jeg raskt klaret opp i.

Jeg løp de 100 metrene hjem, hentet ungen og ventet ca 5 minutter på en hyggelig, passe gammel tannlege som forstod meg, undersøkte, tok bilde og sa at alt var i orden. Den friske kommende tanna hadde bare begynt å bevege på seg, så blåtanna var litt irritert. Litt paracet mot smerter og kom tilbake hvis det er noe.

Pasienten synes det var litt rart at hun ikke fikk premie av tannlegen. Jeg betalte 2 euro for et Kinderlignende Hello Kitty egg. Ellers kostet det ingenting, og det hele gikk superfort. Så fort at jeg var fremdeles innlogget på epostkontoen da vi kom hjem.

Curly Barcelona

Vi har besøk av gode venner fra Norge. Den yngste av dem, Curly på 17, er etablert i graffitimiljøet i Bergen. Noe av det hun har gjort er dokumentert her. Hun har tegnet hele livet, men begynte med graffiti for snart 4 år siden. Hun dumpet tilfeldig bort i det på et kurs som hun trodde bare handlet om tegning.

Curly er ingen rotløs tenåring som terger vaktmestere ved å tagge tilfeldig rundt. Hun lager pieces på vegger det er lov i Bergen. Hun maler, som hun kaller det, fordi det er gøy og sosialt.

Graffitimiljøet har sitt eget språk (eksempler på ord i kursiv i denne teksten), og sine egne regler. Man får lov til å male over noen andres piece hvis man tror man kan lage noe bedre selv. Hvis en kunstner har malt noe som er teknisk vanskelig og har mye tredimensjonalitet i seg kan kunstneren selv velge å kalle det en burner. Man kan opptre i crew eller for seg selv, begge deler er like vanlig.

Curly undersøkte graffitiforholdene i Barcelona ved å lete etter informasjon på nettet, spørre i butikker som selger maling og gjennom å sykle rundt og se på andres pieces. Hun skisset og forbredte seg og valgte seg ut et felt hun lett kunne gjøre bedre på en vegg i Barcelona.

Curly har begynt

Curly jobbet i tre timer. Og her er resultatet:

Curly er ferdig med piecen.

Glad og fornøyd ryddet hun malingen sammen mens hun lurte på hvor lenge det ville gå før noen malte over piecen. Hun gledet seg til å slappe av på stranden i oktobervarmen, men ble raskt revet ut av den salige stemningen av noen bryske stemmer som sa “Passaporte, passaporte!”. To medlemmer av den katalanske politistyrken hadde tatt henne med fersk maling på hendene, og de besatt informasjon Curly ikke hadde: Det er ikke lov å male med sprayboks i Barcelona. Ingen steder! Curly unnskyldte seg ydmykt, smilte og fortalte at hun kom fra et land langt Nord hvor man kunne male hvor man ville. Hun slapp bot og tenkte: “Yes, hvis det ikke er lov tar det lenger tid før piecen blir overmalt”. Hennes spanske graffitikollegaer var ikke like heldige – de var ikke ferdige med piecen sin en gang, og måtte betale bot…..

Etter jeg postet dette så jeg at graffitimiljøet får støtte fra ulike hold, blant annet fra skøyteisen. Skøyteesset Håvard Bøkko blir i dagens VG sitert på at han synes “det er større prestasjon å male en vegg enn å spille fotball i tippeligaen”. Jeg er helt enig….

Høsten som aldri kom

Jeg vil gjerne, helt uten skadefryd, få lov å få rapportere om været. Jeg forstår av direkte kommunikasjon med venner i Bergen, og det daglige værvarselet på min reisende Mac (som beretter om temperaturdifferanser på 10-15 grader), at det er pissevær hjemme. Målet med denne bloggposten er verken å framkalle misunnelse eller misnøye hos venner og familie i gamlelandet, men å formidle oppriktig takknemlighet over det jeg får oppleve rent meteorologisk her i Syden.

I 6 uker har vi hatt godvær man måtte oppholde seg omtrendt 3 år i Bergen for å få se. Ungene går til skolen i shorts og T-skjorte, jeg går på jobb i skjørt og singlet, UTEN ullcardigan i sekken. I begynnelsen av september tenkte jeg at dette er veldig rart, nå kommer høsten snart, men nå er det 1. oktober og vi har ikke sett noen tegn til den. Jeg har vent meg til å måtte vaske gatestøv av nesten bestandig sandalkledde føtter når jeg kommer inn. Regntøy og gummistøvler morkner i kjelleren. Strømpebuksene har lang ferie og ullundertøyet er på arbeidledighetstrygd.

Rambla del Poblenou (hovedgata i vår bydel) er full av liv rundt BarneTV tider. Barna går fremdeles med skolesekkene på ryggen. Familier, kjærestepar og gamle slentrer gatelangs. De er på vei til eller fra en lekeplass; eller de har rolig kurs mot for eksempel fruktbutikken. Ingen skynder seg hjem om ettermiddagen. Det ser ut som om de blir ute – på lekeplasser, på benker, i parker, på kafeer, i butikker og på hjørner – til mørket kommer.

Jeg sykler sakte gjennom gatene og tenker at jeg er svært, svært heldig. Jeg har fått et år med godt vær i gave. Jeg lagrer D-vitamin og gode minner og nyter hver varmegrad.

Barcelonas store fest – La Merce

La Merce er Barcelonas største og mest vikige fest. Festival heter det kanskje, men jeg får assosiasjoner til konsertbaserte, regnværsorienterte musikkmaraton når jeg hører ordet festival. La Merce er mer enn musikk og har selvfølgelig ingenting med regnvær å gjøre.

La Merce (24. september) har vært offisiell høytidsdag i Katalonia siden 1871, men det å feire La Merce, La Virgen de la Merced, eller den Nådige Guds Mor, har katolikkene gjort lenge, sikkert siden 300 tallet da de begynte å være katolikker. Det tok imidlertid av med Nådigfruen i Spania i det trettende århundre, da hun viste seg for kjøpmannen Pedro Nolasco i et syn om natten. Den iberiske halvøy var dominert av muslimer, og den Nådige Guds mor bad Pedro Nolasco innstendig om å vie sitt liv til å arbeide for frigivelsen av kristne i muslimsk fangenskap. Slik ble den Nådige Frues Orden grunnlagt.  Pedro Nolasco ble kanonisert selv og har sin egen festdag, men i september er det hæla i taket for La Virgen de la Merced.

Feiringen skjer med  gigantparade, bygging av menneskelige tårn, djevelsk ildløp (correfoc), maratonløp, fyrverkeri, tyrefekting, musikk, viel los i parkene og en dag fri fra jobb. Alt av festivitas mellom gigantparaden og den hyggelige avrundingen av høytiden i parken ble for Mrs Mærris og deler av familien borte i akutt magasjau. Det var jo dumt, men følelsen av å bli frisk igjen etter skikkelig spysjuke er  bortimot uslåelig, så jeg koser meg med nygjenvunnet helse og sturer ikke over det jeg har gått glipp av.

Dans oppå stokker foran fontenen i Parc del la Ciutadella

Boss Barcelona

Nei, jeg har ikke møtt borgermesteren, jeg har heller ikke stiftet bekjentskap med ledere for lyssky virksomhet, jeg vil skrive om nettopp boss. Bøss, eller søppel som jeg pleide å si før jeg flyttet til Bergen. Jeg er generelt ganske opptatt av boss og har et brennende ønske om å resirkulere mest mulig. Derfor skiller jeg teposens papirdeler fra dens mer organiske komponenter og kaster disse hver for seg i henholdsvis papir og organisk. Det er kanskje tvangstanker, men det er jo også miljøvennlighet. 

Barcelona kan boss. Vi kildesorterer selvfølgelig, men det beste er at bosset tømmes hver dag! Hver morgen følger ungene entusiastisk med på de tre forskjellige bilene som kommer og henter bosset. Hverdager, i helger og på helligdager kommer bossmenn og damer og rydder opp. De feier med sopelimer og spyler rundt kontainerene hvis det er drit der. 

 

Bossteateret som utspiller seg hver morgen rundt frokosttider

 

 

Slik jeg forstår det, kan man sette fra seg det man ikke vil ha ved siden av bosskontainerene. Der kan man selvfølgelig også hente ting andre har satt fra seg. Vi har hentet to bokhyller, noen blomsterpotter, noen kjeler og en lekebil. Det vi ikke tar med oss inn, er borte neste morgen. Perfekt for oss og svært miljøvennlig.

Dessuten har bosselskapet en nettside hvor du kan skrive inn hvor du bor og hva du vil resirkulere, så merkes det av på kartet hvor du kan levere det. Min artige mann kommenterte at det så ut som om det eneste man ikke kunne levere inn til resirkulering var kona…

Knugen var her!

I dag leser jeg på intranettet på jobben at Knugen har vært på besøk! Karl Gustv i egen person! Han og en delegasjon fra det kongelige svenske akademiet for vitenskap og ingeniørkunst (fritt oversatt fra Katalansk, det heter nok ikke det..) har vært her i Parc de Recerca Biomedical de Barcelona, og det står at de likte det de så. Silvia var ikke med. Det står ikke noe om hvor hun var, men man kan nok lese om det i svenske DAM.

Fillern også altså, at slike nyheter kommer i etterkant. Jeg ville så gjerne ha sett ham, ropt noe hyggelig til ham på svorsk! Spurt ham om han liker Fredrik Skavlan, sagt at jeg er oppvokst bare 25 km fra svenskegrensen i luftlinje og at jeg er på året akkurat like gammel som hans eldste datter. Jeg ville fortalt ham at min far har jobbet på SAAB-fabrikken i Trollhattan, at jeg også staver feil iblant og at jeg liker å lese svenske bøker på originalspråket. Han ville umiddelbart blitt varm om hjertet og følt på et slags verdifullt skandinavisk fellesskap. Dette ville han sannsynligvis ikke sagt noe om, ihvertfall ikke høyt. Han hadde bare vinket kongelig, smilt forsiktig og gått videre, men jeg er sikker på at han ville blitt glad inni seg samtidig som han hadde tenkt med sårhet (på svensk, men det kan jeg jo ikke skrive): “Hadde det ikke vært for 1905, så hadde jeg vært hennes konge også…”

Postindustrialismens Barcelona

Bydelen vi bor i heter Poblenou (katalansk), eller Pouebo Nuevo (kastilliansk).  På slutten av attenhundretallet var dette det mest industrialiserte området i hele Katalonia, og ble derfor kalt Katalonias Manchester. Etter Francoregimet falt, har hele Barcelona utviklet og forandret seg, men Poblenou fikk sin store ansiktsløftning i forbindelse med Olympiske Leker i 1992. Hele den industrielle haven ble flyttet, de ble laget strender med tilkjørt sand av den steinete kyststripa og fabrikkene som ikke var nedlagt allerede ble flyttet annet steds. En og annen gjenværende skorstein minner om hva bydelen en gang var, men i de gamle fabrikklokalene er det nå studioleiligheter, små foretak og atelieer. Lyden av lekende barn og skravlende pensjonister har erstattet verkstedenes hamring. Noen jeg snakket med i bakgården sa at i årene etter OL var særlig sonen der vi bor, Vila Olimpica, en spøkelsesby. Det var boliger og infrastruktur her, men verken mennesker eller butikker. Etterhvert begynte folk å tenke på Poblenou som et sted man kunne bo, og husene ble bebodd. Det ble åpnet butikker og skoler. Det ble liv og lek i gater og parker. 

Vi er veldig fornøyde med å bo nettopp her. Det er stille og rolig, det er kort vei til havet og stranda, det er sentrumsnært, det er supermarked med skjømatdisk like ved og et skikkelig marked bare 9 kvartaler vekk. Oppholdet her likner ikke på noen storbyferiehelg med viel los, handling og museumsbesøk. Vi nyter parkene, arkitekturen vi sykler forbi og utsmykningen i byen – det som er tilgjengelig for oss med barn. 

 

Barn leker i flotte parker mellom høyhus og heisekraner

Parc del Centre del Poblenou som vi besøkte i dag kan du lese om her og her. Den ble åpnet i 2008 og er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel. Parken har lekehytter, klatrestativer med myk grunn under, rare planter og vakre planter, åpne plasser og buskas, basketballbane og skulpturer. Parken er flott og morsom, stilig og vakker. Den er et av eksemplene på hvor raus denne byen er med innbyggerene sine. 

Her ved middelhavet er det sommer enda, og hvis det er meldt regn ler vi og sier “pøh, kolibripiss” og legger i vei uten regntøy. Leken i parken ble avbrutt av varmt, men voldsomt bøtteregn.

 

På flukt fra regnet

 

 

Spanjolene søkte tilflukt under trær og i portrom og betraktet åpenbart vanntro kvartetten fra Norge som på to sykler forserte vannet hojende og skrikende av fryd. Vi ble kattevåte. 

 

Våte, men fornøyde i heisen

Barcelona en bicicleta!

Mor Mærris kommer seg ut av huset fordi om den andre voksenpersonen i husstanden er bortreist i helga. Med en unge på bagasjebæreren, en i Ergo baby carrier på ryggen og tenåringen på den sammenleggbare sykkelen bak, suste vi av sted langs strandpromenaden til Diagnoal Mar, videre oppover Avinguida Diagonal til Passeig de Gracia og hjem igjen. Det fungerte veldig fint! Det er sikkert fullstendig ulovlig med tre på en sykkel i Norge, men politiet her bryr seg ikke. Jeg kom ikke på å være redd for at de skulle snakke til meg en gang da jeg stoppet på rødt lys i sykkelfeltet ved siden av en politibil, jeg som vanligvis er stappa full av autoritetsangst. I Nederland sykler de gjerne med tre unger på en sykkel, og dette er en skikkelig Hollender, så den tåler det.

Sykkel er definitivt den rette måten å forflytte seg på i denne byen. Det er raskest, billigst, sunnest og vakrest.  Jeg synes alltid at det er best å sykle, men her er både medborgere, politikere og byplanleggere enige med meg.

I Bergen er syklister en pariakaste som beveger seg med livet som innsats. Det at vi sparer miljøet for støy og utslipp, ikke tar opp unødig plass på trafikerte veier og går foran som gode eksempler for våre barn når det gjelder bevegelse blir ikke verdsatt i form av tilrettelegging. Jeg bærer heldigvis bare kosmetiske men i form av arr etter tiden som syklist i Bergen.

I Barcelona er det sykkelbaner, rødt, gult og grønt lys for syklister og kart med sykkelbanene inntegnet. Når jeg kommer tilbake til Bergen skal jeg piske opp stemningen, skrive leserinnlegg, gå i tog, protestere og KREVE bedre kår for syklistene! Jeg lover! I mellomtiden skal jeg kose meg på Den Flyvende Hollender, samle inspirasjon, argumenter og ideer til kampen jeg skal kjempe mot Bergen Kommune.

Oppsummering og foreløpig konklusjon

Jeg tenkte jeg skulle blogge masse. Men det har vært så overveldende, det hele. Flytting, tilpasning, språk, kulturforskjell og varme. Dessuten sliter jeg litt med tanker om  at jeg må blogge kort, konsist, morsomt, informativt og spennede. Det heter vel prestasjonsangst. Bloggen har nå skiftet karakter fra wanna-be morgenkåsør i P2 til informasjonsmedium for de som kjenner meg eller er i familie med meg, og det døyver angsten en smule.

Denne uka har vi brukt tid på å få ungene i gang på skole og i barnehage. Maren på 4 ½ begynte på skolen på mandag. Skolen er offentlig, gratis og katalansk. Hun kan bare snakke leke-østlandsk og bergensk. Jeg kommer aldri til å glemme synet av jenta mi gående sakte med lett lutede skuldre gjennom skoleporten, helt alene, bort til de andre. Jeg stod vinket frenetisk. Hun så heldigvis ikke at jeg gråt bak de store, mørke solbrillene mine. Da jeg hentet henne 7 ½ time etterpå var hun til min store forfjamselse helt fornøyd. Hun kunne imidlertid ikke fortelle meg hva de hadde lært, for et var på katalansk, og det kunne hun ikke enda. Hun skulle lære seg det sa hun, så kunne hun lære meg det.

Som i alle land unntatt Norge er lunsjen på skolen varm, og Maren som helst bare vil ha ris med ketchup på hjemme sier stolt at hun har spist både oliven og grønne bønner. ”De vet jo ikkje at eg ikkje likar bønnar og oliven, så då eg spiser det.” Jeg var bekymret for at hun skulle tisse på seg fordi hun ikke kan si skikkelig i fra, men det er heller ikke noe problem. ”Når de sier ”pipi” og navnet vårt og går vi på do, og då tissar eg.” Hun vet ikke helt hva vennene hennes heter enda, for hun vet ikke helt hvordan hun spør om det….

Ungdommen i huset går på god, gammeldags engelsk skole med skoleuniform, lekser også i helgene og elever fra flere verdensdeler. Hun har ikke tid til å se på TV lenger og har beskrevet flere sider i kladdebøkene sine til nå enn hun pleier å gjøre på flere måneder i Norge. 

Den miste kommuniser fremdeles mest med verden gjennom smil, gråt og fakter og bryter slik barrierer vi andre mange ganger holder oss bak. Jeg får stadig høre at han er svært lys, svært pen og svært stor. Det er han jo. Han har er nå i barnehage nummer to. I den første delte han oppmerksomheten til en voksen dame med 11 normale  barn og en gråtende gutt med emosjonelle problemer.

 

Jeg kjenner jeg må komme til en slags konklusjon på en fredagskveld her jeg sitter med hvitvinsglasset mitt, og den blir todelt:

1)   Takk til Kristin Halvorsen og alle andre som kjemper og sørger for barnehagedekning proppfull av kompetent omsorg for småbarna våre i Norge.  

2)   Heia Erna Solberg som vil heve kompetansenivået i skolen.

Her i Spania tror jeg de har mange Erna´er og for få Kristin´er. Det er vel omvendt hjemme…

Mrs Mærris – innvanderen

Jeg skal bo ett år i Barcelona, Spania. Jeg er en innvandrer, og jeg føler meg som det. 

Hudfargen min er annerledes. Jeg er bortimot pigmentløs, mens de fleste her har hud som minner om reklame for Pitz Buin.

Jeg snakker gebrokkent. Det språket jeg prøver å kommunisere med de innfødte på er ikke deres morsmål. Jeg stotrer i vei med fakter, følelser og feilbøyde verb på kastilliansk, mens de fleste her har katalansk som morsmål. Butikkdama tror sikkert jeg er halvtomsete som uttrykker meg så klønete.

De lokale skikkene er ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri bedt til Maria, noe jeg tror er relativt vanlig her.

Gangsettet mitt er  annerledes. Jeg går mye fortere. Jeg har flate og praktiske sko (les flytebrygger) som jeg kan tilbakelegge store avstander til fots med mens damer det er naturlig å sammenligne seg med aldersmessig har elegant og høyhælt skotøy. De går sakte og grasiøst og får meg til å føle meg som en slags nervøs elg som har gått seg bort fra skogen.

Siden mannen min har en annen og gunstigere pigmentering enn meg kan det godt hende at de innfødte blir småirritert når de tror at jeg har kommet hit for å ta mennene deres. Jeg håper ikke de snakker slik om meg bak ryggen min: “Gjør hu der no gæærnt, reiser`a rett hjem dit `a kom fra”. Jeg er kjemperedd for å gjøre feil, misforstå og drite meg ut. Hvis noe går galt er tårene der med en gang. I Norge kan jeg snakke meg ut av enhver situasjon.

Jeg blir veldig glad når de innfødte snakker sakte og enkelt. Jeg blir glad når de smiler og reformulerer og sier at jeg klarer meg fint. Jeg blir glad når de sier velkommen og spør hvor jeg kommer fra. Det skal jeg huske på når jeg kommer hjem og igjen er innfødt – ikke innvandrer.