Mrs Mærris møter spansk helsevesen

Når mye brødskiver uten skorper med jordbærsyltetøy blir liggende igjen på tallerkenen, er det noe galt. Det var tanna. Den har vært halvblå og død i snart to år etter en kollisjon i barnehagen mellom en John Dere av plast og en trehjulsykkel. De to fortennene oppe møtte bakken først. Den ene gav etter for presset med en gang. Den andre har sittet fast;  død, men jevnlig røntgenovervåket. I går var den løs og vond og hindret inntak av den tidligere beskrevne maten.

Fillern og. Infeksjon, tenkte jeg, og så for meg et skadet kommende tannanlegg, smertefull trekking av dødtanna og timelang køsitting i rom stappfulle av folk med svineinfluensa.

Jeg er innvandrer og vet ingenting om hvordan noen ting fungerer her, så jeg henvendte meg ydmykt for å spørre meg for hos Legevakten, slik at jeg slapp å ringe til et eller annet offentlig feil kontor, høre på pausemusikk i mange minutter og deretter ikke forstå noenting.

Legevaktdamen var sterkere sminket enn en middelsk norsk sykepleier og hadde blonde og røde tigerstriper i håret som sikkert var middelhavsbrunt opprinnelig. Vips, der hadde hun kopiert pass og europeisk helsetrygdkort og helt uten vanskeligheter skaffet oss time hos tannlege omgående. “Hvilket av disse er etternavnet?” spurte hun og pekte på “Norge Noreg Norway” på det røde passet. Hun gikk for Norway, men det fikk jeg raskt klaret opp i.

Jeg løp de 100 metrene hjem, hentet ungen og ventet ca 5 minutter på en hyggelig, passe gammel tannlege som forstod meg, undersøkte, tok bilde og sa at alt var i orden. Den friske kommende tanna hadde bare begynt å bevege på seg, så blåtanna var litt irritert. Litt paracet mot smerter og kom tilbake hvis det er noe.

Pasienten synes det var litt rart at hun ikke fikk premie av tannlegen. Jeg betalte 2 euro for et Kinderlignende Hello Kitty egg. Ellers kostet det ingenting, og det hele gikk superfort. Så fort at jeg var fremdeles innlogget på epostkontoen da vi kom hjem.

Postindustrialismens Barcelona

Bydelen vi bor i heter Poblenou (katalansk), eller Pouebo Nuevo (kastilliansk).  På slutten av attenhundretallet var dette det mest industrialiserte området i hele Katalonia, og ble derfor kalt Katalonias Manchester. Etter Francoregimet falt, har hele Barcelona utviklet og forandret seg, men Poblenou fikk sin store ansiktsløftning i forbindelse med Olympiske Leker i 1992. Hele den industrielle haven ble flyttet, de ble laget strender med tilkjørt sand av den steinete kyststripa og fabrikkene som ikke var nedlagt allerede ble flyttet annet steds. En og annen gjenværende skorstein minner om hva bydelen en gang var, men i de gamle fabrikklokalene er det nå studioleiligheter, små foretak og atelieer. Lyden av lekende barn og skravlende pensjonister har erstattet verkstedenes hamring. Noen jeg snakket med i bakgården sa at i årene etter OL var særlig sonen der vi bor, Vila Olimpica, en spøkelsesby. Det var boliger og infrastruktur her, men verken mennesker eller butikker. Etterhvert begynte folk å tenke på Poblenou som et sted man kunne bo, og husene ble bebodd. Det ble åpnet butikker og skoler. Det ble liv og lek i gater og parker. 

Vi er veldig fornøyde med å bo nettopp her. Det er stille og rolig, det er kort vei til havet og stranda, det er sentrumsnært, det er supermarked med skjømatdisk like ved og et skikkelig marked bare 9 kvartaler vekk. Oppholdet her likner ikke på noen storbyferiehelg med viel los, handling og museumsbesøk. Vi nyter parkene, arkitekturen vi sykler forbi og utsmykningen i byen – det som er tilgjengelig for oss med barn. 

 

Barn leker i flotte parker mellom høyhus og heisekraner

Parc del Centre del Poblenou som vi besøkte i dag kan du lese om her og her. Den ble åpnet i 2008 og er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel. Parken har lekehytter, klatrestativer med myk grunn under, rare planter og vakre planter, åpne plasser og buskas, basketballbane og skulpturer. Parken er flott og morsom, stilig og vakker. Den er et av eksemplene på hvor raus denne byen er med innbyggerene sine. 

Her ved middelhavet er det sommer enda, og hvis det er meldt regn ler vi og sier “pøh, kolibripiss” og legger i vei uten regntøy. Leken i parken ble avbrutt av varmt, men voldsomt bøtteregn.

 

På flukt fra regnet

 

 

Spanjolene søkte tilflukt under trær og i portrom og betraktet åpenbart vanntro kvartetten fra Norge som på to sykler forserte vannet hojende og skrikende av fryd. Vi ble kattevåte. 

 

Våte, men fornøyde i heisen

Oppsummering og foreløpig konklusjon

Jeg tenkte jeg skulle blogge masse. Men det har vært så overveldende, det hele. Flytting, tilpasning, språk, kulturforskjell og varme. Dessuten sliter jeg litt med tanker om  at jeg må blogge kort, konsist, morsomt, informativt og spennede. Det heter vel prestasjonsangst. Bloggen har nå skiftet karakter fra wanna-be morgenkåsør i P2 til informasjonsmedium for de som kjenner meg eller er i familie med meg, og det døyver angsten en smule.

Denne uka har vi brukt tid på å få ungene i gang på skole og i barnehage. Maren på 4 ½ begynte på skolen på mandag. Skolen er offentlig, gratis og katalansk. Hun kan bare snakke leke-østlandsk og bergensk. Jeg kommer aldri til å glemme synet av jenta mi gående sakte med lett lutede skuldre gjennom skoleporten, helt alene, bort til de andre. Jeg stod vinket frenetisk. Hun så heldigvis ikke at jeg gråt bak de store, mørke solbrillene mine. Da jeg hentet henne 7 ½ time etterpå var hun til min store forfjamselse helt fornøyd. Hun kunne imidlertid ikke fortelle meg hva de hadde lært, for et var på katalansk, og det kunne hun ikke enda. Hun skulle lære seg det sa hun, så kunne hun lære meg det.

Som i alle land unntatt Norge er lunsjen på skolen varm, og Maren som helst bare vil ha ris med ketchup på hjemme sier stolt at hun har spist både oliven og grønne bønner. ”De vet jo ikkje at eg ikkje likar bønnar og oliven, så då eg spiser det.” Jeg var bekymret for at hun skulle tisse på seg fordi hun ikke kan si skikkelig i fra, men det er heller ikke noe problem. ”Når de sier ”pipi” og navnet vårt og går vi på do, og då tissar eg.” Hun vet ikke helt hva vennene hennes heter enda, for hun vet ikke helt hvordan hun spør om det….

Ungdommen i huset går på god, gammeldags engelsk skole med skoleuniform, lekser også i helgene og elever fra flere verdensdeler. Hun har ikke tid til å se på TV lenger og har beskrevet flere sider i kladdebøkene sine til nå enn hun pleier å gjøre på flere måneder i Norge. 

Den miste kommuniser fremdeles mest med verden gjennom smil, gråt og fakter og bryter slik barrierer vi andre mange ganger holder oss bak. Jeg får stadig høre at han er svært lys, svært pen og svært stor. Det er han jo. Han har er nå i barnehage nummer to. I den første delte han oppmerksomheten til en voksen dame med 11 normale  barn og en gråtende gutt med emosjonelle problemer.

 

Jeg kjenner jeg må komme til en slags konklusjon på en fredagskveld her jeg sitter med hvitvinsglasset mitt, og den blir todelt:

1)   Takk til Kristin Halvorsen og alle andre som kjemper og sørger for barnehagedekning proppfull av kompetent omsorg for småbarna våre i Norge.  

2)   Heia Erna Solberg som vil heve kompetansenivået i skolen.

Her i Spania tror jeg de har mange Erna´er og for få Kristin´er. Det er vel omvendt hjemme…

Barn, dialektimperialisme og brann.

Som akademikerdame er jeg opptatt av å ikke formidle for mye opptatthet av barna mine utad. Jeg må ikke gå i bare-referere-til-hva-ungene-har-sagt-og-gjort-for-noe-morsomt-fella, det vil i mine kretser være sosialt harakiri. Jeg må beholde min personlige integritet som selvstendig tenkende menneske og ikke bygge hele min identitet rundt morsrollen. Jeg må ikke la medmennesker lede meg ut i fristelse ved å la dem trykke på ammeerfaringsknappen eller skru på småbarnstrassbryteren, for da går jeg skikkelig i baret, holder monolog og kjeder et stadig minkende antall tilhørere. 

Jeg godtar denne strenge uskrevne kodex av to årsaker.  For det første fordi jeg er et selvstendig tenkende menneske, ikke bare mor. For det andre vet jeg at barna mine interesserer hovedsakelig meg, min mann og i noen utstrekning besteforeldrene. Mammadelen av meg synes at barna mine er spesielt flotte, vittige, veslevoksne, søte og intelligente.  Det selvstendig tenkende mennesket i meg forteller meg at dette er subjektivt føleri.

Allikevel, må jeg blogge, bare bittelittegrann, om barna.

Som snakker av det kongelig kjipe, norske Østlandsk har jeg har alltid tenkt at det må være rart og litt sårt å få barn som snakker annerledes enn deg selv. Det er det selvfølgelig ikke, det er bare fint. Min datter snakker perfekt bergensk, min mann jærsk, og jeg snakker dritlending, som mannen min så smigrende kaller det. Vi er gode til å herme etter hverandre og har det gøy med det.

Det er imidlertid noen aspekter ved byen Bergen jeg ikke er helt klar for at min datter skal integrere like fullstendig som språket. Mrs Mærris, som er komplett blottet for både ballfølelse og sportsinteresse, snakker selvfølgelig om fotballklubben eller fenomenet Brann.

(Advarsel, ADVARSEL, nå følger en sånn typisk jeg-har-et-barn-som-har-sagt-noe-søtt-og-vittig-historie…)

Min datter lekte og sang i badekaret. ”Brann, brann, brann, heia brann, blo e tjokkare enn….” sang hun. Igjen og igjen, en slags kortsluttet versjon hvor hun gjentok refrenget hele tiden og aldri kom inn på verset. De sang den visst i barnehagen. Jeg spurte om hun visste hva sangen handlet om. ”Om brann. Bare om brann. Om at blo´e tjokkare enn brann,” sa hun. Jeg spurte om hun visste hva brann var.”Ja, selvfølgelig,” sa hun, ”de e sånn som ælefanten slokker me sin lange snabel!”

Jeg smilte og var lykkelig inni meg. Jeg lar henne beholde denne kortsluttede illusjonen som bygger på en salig miks av Bergens ellevemannede stolthet og en Egnervise. Hun finner tidsnok veien ut av barndommens trygge jungel. Jeg skal imidlertid slutte å kjøpe dette brødet….