Sykdom i familien II

I ei uke har jeg løpt opp og ned trapper med snytepapir, stikkpiller, termometer, miksturer, saftogvann og  syltetøy iblandet knuste tabletter. Jeg har trøstet, båret, lokket og lurt, klappet og strøket, sunget, bysset og sett etter hjernehinnebetennelseflekker (petekkier) på de små kroppene om natta.

Fireåringen har hatt feberfantasier og lungevrengehoste. Hun var så dårlig at hun satt og så fjernsyn med ryggen til (”eg hørar jo, mamma”). Hun har samlet seg opp hele 12 klistremerker i nyinnkjøpt dertil egnet bok, etter 12 doser illesmakende penicillin. Hun er i bedring, men nå er vi i gang igjen med ham på ett: førti i feber, veksling mellom koalaklamring og apatisk TV-titting.

Min husbond, som har hatt glade dager i San Francisco på konferanse, har kommet hjem og er innsyknet med jet-lag og halsesyke. Etter ei uke med hjemlig barnesykehus får han ikke den oppmerksomheten og pleien en syk mann gjerne vil ha…

Klokka elleve i dag fikk jeg en SMS fra min søster som lurte på om hun hadde fått ebola. Jeg gikk ned på rommet i kjelleren der hun holder hus for tiden, og kunne umiddelbart fastslå at ebola er en usannsynlig forklaring på hennes symptomer. Burgunderrøde lepper, blålig misfargede tenner, en umiskjennelig odør og det faktum at vi befinner oss i Bergen (og ikke Afrika) gjør fyllesyke en langt mer plausibel diagnose.

Kabe Smaragd

I fjor på denne tiden boblet min utvalgte mann og jeg selv, Mrs Mærris, over av entusiasme ovenfor det vi var overbevist om skulle bli den nye, nye, store, store, kule, hippe ferietrenden – camping. Vi skulle ikke ha ny, dyr, stygg og kvalmende moderne campingvogn, vi ville ha en gammel, billig og stilig retrovogn. Fri som fuglene skulle vi suse rundt i Europa på minibudsjett med full pott på opplevelser og intimt familiesamvær. Min utvalgte er en handlingens mann, særlig når det gjelder det å orientere seg på nettet. Vips så hadde han los på en gammel sak med rød stripe på siden som stod pent parkert i Sør-Sverige. Plutselig var den svenske ekssvigerfaren til en slektning satt på saken, og vognen ble bestiktiget. Ikke mange helger etter var min mann, nettets retrosporhund, på vei de mange milene til Sør-Sverige i bil, sammen med en god kamerat han på mystisk vis hadde klart å overtale til å være med. Mrs Mærris hadde laget retrocampinggruppe på Facebook og var i full gang med å tråle byens Fretexbutikker etter passende servise til den deilige farkosten vi skulle tilbringe ferien vår i.

Karmaen til Kabe var ikke så tydelig i virkeligheten der nede i Sør-Sverige som den var på bildene. Min utvalgte mann fikk delvis kalde føtter, men han var for langt hjemmefra til å angre. Det var dessuten meningen at vår grønne Passat og den rødstripete Kabe skulle bli gode venner, men det ble ikke slik. Under påvirkning av den tunge Kabe, godt hjulpet av en mekanikertufs fra Sotra som ikke gjorde jobben sin skikkelig på forrige service, kokte Passat og brøt sammen midt i ingensteds på den svenske autostradaen. Det regnet, resten av E6 kjørte i 140 km/h mens min utvalgte mann og hans uskyldige medsammensvorne måtte stoppe hver 20. kilometer for å fylle vann på Passat.

Siden sommeren var fin i Norge og forholdet til hytteeiende svigermødrene var overraskende uproblematisk, forble Kabe stående i opplag på Østlandet. På ettersommeren kom den hjem, til villastrøket der vi bor. Planen var å parkere den på en naturskjønn campingplass med sjøutsikt på Strilelandet, men unger, jobb og hus (UJH) tok så mye tid at Kabe stod alene nede i veien. Til stor irritasjon for naboene. Like oppunder jul ringte en av våre tilårskomne naboer på døra vår. Hun spurte om vi kjente til “lastebilen med svenske skilter” som stod parkert slik at den stjal de nedre fem prosentene av utsikten hennes. Det var flere i omegn som var redde for at det skulle slå seg ned flere ”sigøynere” i nabolaget, så de hadde ringt politiet som dessverre ikke kunne gjøre noe. Min utvalgte mann erkjente til sin egen forfjamselse ikke eierskapet på Kabe, han tok en spansk en; han lovet nabodamen ”å ringe han svensken som eide driten”. Tjue minutter etterpå var Kabe Smaragd lagt ut på finn.no. Tjue timer etterpå hadde vi solgt Kabe, til et par som boblet over av entusiasme over muligheten til å feriere trangt, billig og retroaktig….

Vi lot oss rive med. Vi lot fantasien løpe av med oss. Vi piska opp stemningen.
Vi tok feil. Vi overvurderte oss selv. Det er helt greit.

Mor Mærris

Det er den ellevte dagen i Blåfjell (går etter Blåfjellkalenderen og ikke den gregorianske, slik voksne gjør, for oss er det jo 11. desember) og jeg er storfornøyd over at ikke det er 11 flere småting i huset. Jeg vet at mange setter sin ære i å lage artige, riktige pakkekalendre til sine barn, men jeg gjør det ikke, og vil herved argumentere mot det.

1. På vegne av miljøet vil jeg på det sterkeste fraråde innkjøp av småting som koster 20-50 kroner. De går lett i stykker og genererer rot. Rot som jeg måtte ha plukket opp, og som jeg hadde blitt smårar av. Småting har vi nok av!
2. Det blir dyrt. I Bergens tidende stod det at noen bruker opp mot 100 kroner på smågaver, daglig! Alle kan 100 gangen og finner ut hvor mye det blir.
3. Barna skjemmes bort. Jada, de får av og til sokker og sånne ting de trenger. Kan de ikke få det til jul?
4. Det kan bli kjekling søsken i mellom. En venninne av meg som har to barn, og denne gangen nevner jeg ikke navn, måtte inndra hele pakkekalenderen allerede den 6. dagen i Blåfjell fordi den som ikke fikk åpne kalenderpakka fikk hysterisk misunnelsesanfall. Da det var hans tur til å åpne neste dag fikk han hysterisk utakknemlighetsanfall fordi han ikke fikk noe spiselig.

Jeg kjøper meg fri med kalorier; jeg har hengt opp 24 julekurver i stuevinduene som inneholder en twist til hver av familien. Her er argumentene for kalorikalender.

a. Barna står spente og ivrige opp, henter twist og kommer opp i dobbeltsengen og deler høytidelig ut en til hver. Alle blir glade av sjokoladen og det blir en fin morgen.
b. Barns helse blir ikke ødelagt av 24 twist i desember. Jeg vil faktisk hevde at det å lære barna å spise litt snop er vanskeligere og dessuten mer helsefremmende enn å ikke spise snop. Jeg tror nektelse fører til flere fremtidige eksesser, mens måtehold er en dyd de heldige får lære.
c. Det er enkelt, miljøvennlig og lett og dele (altså, ikke slosskampfremmende, les pkt 4.)

Det kan hende at jeg bare snakker meg selv etter munnen her. At jeg finner på argumenter for å døyve min dårlige samvittighet, manglende kreativitet og min gnitenhet. At min selvrettferdiggjøring er et uttrykk for misunnelse ovenfor kreative mødre med god tid, mye penger og ting på stell. Bruker jeg skitne triks som miljøvernargumenter for å dekke over det at jeg rett og slett har jobbet som en psykonerd den siste tida? Kan hende.

Jeg opplever småperioder av selvinnsikt, men stort sett er jeg fornøyd med valgene som får meg til å bli kjipalusa sammenlignet med hovedvekten av mødre. En gang langt inn i fremtiden, når ungene forholder seg til den gregorianske kalender, har glemt Blåfjell og av miljømessige hensyn er nødt til å utøve måtehold er de forhåpentligvis stolte av at de har en mor som tok doktorgrad.

Matriarkatet

Min mor uttaler bacon ”beken”. Hun får stålos når hun ser en plakat med ”halv pris” og går fullstendig fra konseptene når det står ”- 70%”. Hun sydde hardangersømsduk i syvendeklasse-på-folkeskolen og takler upusset sølv dårligere enn vanskelige livssituasjoner. Hun hater å kaste mat, men er livredd matforgiftning. 

Da jeg var 22 år leste jeg ”Lasso rundt fru Luna”, en bok som av flere årsaker gjorde dypt inntrykk. Ask Burlefots mor er svært levende skildret gjennom gjengivelsen av hennes monologer. Jeg kan ikke huske hvordan Agnar Mykle beskrev utseendet hennes, men jeg husker at forfatteren tegnet et godt bilde av en helt typisk snakkende mor.

Min mor behersker også monologen på tomannshånd. Hun er en uuttømmelig kilde av kjærlighet; mannakorn; rørende hverdagshistorier (eller styrelser som hun også kaller dem); omsorg; tips angående renhold og hygiene; fortellinger om røverkjøp, kupp og gode tilbud; beretninger om bekymringer og oppfatninger av mulig skrantende personlig helse. Dette er en nesten helt autentisk sitert dialog fra en felles frokost som illustrerer hvordan samtalen noen ganger kan holde seg levende med nesten bare en bidragsyter.

” Har du suketter, eller Mrs Mærris, du min datter som jeg fødte for så mange år siden men jeg husker det som om det var i går?”

 ” Nei, men jeg har sukker.”

 ”Jeg er så glad i det søte, jeg vet du, jeg har prøvd å vende meg av med det i mange år, men jeg klarer det ikke, te er ikke godt uten sukker, det er nesten vondt, men når du har sukker i, da er teen god da, tre-fire teskjeer, eller tre sukketter og en teskje sukker.

Og grønn te, det smaker jo høy, tørka gress, rett og slett, det er det jo ikke mulig å få i seg uten betraktelig hjelp av sukker. Nei, da er den der rodibusjen (rooibus, red anm) som er enda mer modderne, mye bedre. Men jeg er vel ikke blitt så feit, er jeg vel? ”

(Min mor strekker på seg, suger inn magen, og retter seg opp i ryggen og begynner og rulle skuldrene bakover slik de gjorde da de hadde linjegymnastikk før i tiden)

 ”Eller er jeg blitt det? Jeg er ikke så værst til å være 57 år, er jeg det?”

 

 ”Nei, slett ikke, du holder deg jo veldig godt du, mamma”

 

 ”Ja, jeg prøver jo å holde den slanke linje.”

(Hun driver fremdeles med de rullende skulderbegevelsene og sitter snorrett i ryggen).

“Jeg spiser frukt på fastende hjerte hver morgen, for det skal være så bra sier dem, og så spiser jeg havregrøt etter en halvtime. Det lærte a´Kari, da ´a var på rekreasjon med denna fæle isjasen som dem ikke ville opperere. Nei, en får være glad så lenge en er frisk og har helsa, sier nå jeg, og har en penger så en kan unne seg ett og annet til halv pris, da er ikke livet så værst. Naboene mine, vet du,  begynner dagen med røyk og Tab Extra. Dem ekke gamle, som deg, tror jeg, hver dag, uansett vær, ut på værandan og tar seg en blås med tab ekstra i store halvlitersglass. Garrasjen der er full av pant, og verrandan full av sneiper. Jaja. Livet er rart, du. Du ligner enda mer på Liv Ullmann i dag enn du gjorde i går, forresten. Hadde du sukker, eller?”

Min mor har fått dette opplest før publisering