Kjære Kristian Flittie Onstad

Både i nær omgangskrets og familie har jeg fantastisk flotte, intelligente, morsomme og hyggelige kvinner. De er over tyve, men under tredve, har utdannelse, forsørger seg selv og lukter godt. De er slik jeg ser det, nesten helt uten lyter. Fordi jeg er glad i dem, kan det hende at jeg er lite objektiv i mine søsterlige vurderinger, men jeg flesker alikevel til med superlativene. Lurest, penest, morsomst!

Hvorfor får de så gå delvis alene, bare forstyrret av en og annen halvtoms som det viser seg etterhvert at kjører dobbelt, er sosialt inkompetent eller umulig å ha et forhold til? Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å svare på dette spørsmålet, det har blant annet Sex and the City forsøkt, uten å komme til noen konklusjon. 

 

Min venninne Marie stiller nok høye krav. Jeg siterer hennes liste: 

-gjerne skader med opptreningspotensiale (som Aksel Lund Svindal, men han kom seg nesten litt for fort)

-morsom (haha)

-ikke pølsefingre

-ikke sjalu

-ikke humørsyk

-alder mellom 25 og 35

-helst krøller

-IQ mellom 110 og 130

-kan være alpinist (Aksel Lund Svindal)

-raus, ikke gniten

 

I lang tid har Marie gått på Brannkamper med partoutkort. Fordi hun er fotballinteressert og fordi hun er interessert i fotballspillere. Vi som vil henne vel har forsøkt å roe ned hennes personfiksering rundt denne idretten, fordi vi føler på oss at dette snevre fokus på fysikk ikke vil komme lure Marie tilgode. 

Men nå har han kommet til Bergen, Drømmemannen. Jeg tillater meg derfor å skrive en kontaktsannonse fra Marie til skoleyset på Brann, Kristian Flittie Onstad, som hadde over fem i snitt fra videregående. Marie får jo aldri ut finger´n sjøl.

” Kjære Kristian Flittie Onstad. Du er det Bergen, Brann og jeg trenger. Jeg har det du trenger. Jeg sitter på felt J på stadion, mine venner sier jeg ser ut som en blaning av en fe og en engel, så du kjenner meg nok igjen. Mitt milde ytre står i spennende kontrast til mitt solide intellekt, min personlige integritet og min gjennomsyrende humor. Du og jeg. Hilsen Marie. PS: Det er ikke noe mellom meg og Aksel Lund Svindal.” 

Moskva-Mærris

Den danske skuespilleren Ghita Nørby har sagt på et eller annet talk show at bryllusdager er noe man virkelig bør feire. Fødselsdager trenger man bare å overleve for å oppleve, mens det bak bryllupsdager ligger år med samarbeid og egeninnsats. Ghita Nørby feirer hver bryllupsdag med brask og bram, og er lykkelig gift med mann nummer fem.

At jeg i dag er gift og har familie, er ikke en selvfølge. I mange år trodde jeg at jeg skulle vie livet mitt til å kurere tuberkulose i Sibir. Jeg skulle kombinere ernæring og medisin på et legekontor som også var suppekjøkken, slik at de tæringssyke skulle sikres næring til immunforsvarets styrke og adekvat medisinsk behandling, samtidig. Jeg som i tillegg elsker ull og pels, har pigmentløs hud og foretrekker langrennski framfor nesten all annen aktivitet, så virkelig for meg en hverdag på tundraen og på taigaen, i permaforstens rike.

Så møtte jeg min utvalgte mann. Førsteinntrykket bestod hovedsaklig av følgende: Lang og tynn, hyggelig, litt for langt hår og overraskende missfarging på ellers plettfrie tenner. Jeg lot imidlertid ikke manglende fjerning av tannstein komme i veien for videre bekjentskap, så etter noen måneders utvikling av et stadig mer inspirerende venneforhold, ble vi sammen. Etter ytterligere 10 måneder var vi mann og kone. Det ble vi for nøyaktig 6 år siden i dag, den 03.02.03.

 

Etter 4 ukers bryllupsreise i Thailand, giftet vi oss ved den norske ambassaden i Moskva på vei hjem. Min søster og en av stesøstrene mine tok med varme klær fra Norge, og vi hadde med nysydd kjole og dress fra Thaiskreddere. Brudebuketten bestod av Thaiorkideer som faktisk tålte temperaturforskjellen på 50 grader Celcius, innpakket i en side som var revet ut av avisen Pravda. 

Seks år etter sitter jeg og ser utover Bergen fra kjøkkenvinduet vårt. Jeg har på meg russerkoneskjerfet han kjøpte til meg på Den Røde Plass. Det er ikke like kalt her som det var i Moskva, men dagen er like klar og fin. Vi har 6 utfordrende og spennende år med oss, vi har like turbukser fra Fjellreven, og vi har mange prosjekter foran oss.

Innrykket jeg har av minn mann er mer nyansert nå. Han er fortsatt lang og tynn, men viktigere er at han er ærlig, pålitelig, sensuell, nevenyttig, snill, direkte, omsorgsfull, morsom, vakker og nytenkende. Han går dessuten regelmessig både til frisør og tannpleier.