Med stetoskop og naglebelte

Det kan være et problem å være spartansk på grensen til gjerrig og samtidig opptatt av design og klær. Jeg har i alle år tilfredsstilt meg selv nærmest gratis gjennom loppemarkeder, Fretexbutikker og mine besteforeldres velfylte kjeller, men i de  årene har også H&M bidratt til garderoben gjennom sine designkolleksjoner. Karl Lagerfeldt gikk meg hus forbi, men Stella McCartney, Victor & Rolf, Madonna, Roberto Cavalli og Comme des Garcons har jeg fått med meg. Jeg har stått først i køen, krøpet under gitteret med en gang de begynte å heise det opp, og jeg har grabbet til meg. Jeg har trått over grensa for vanlig folkeskikk bare for å få pyntet meg litt – i billig design. Min oppførsel og entusiasme har faktisk vært så påfallende at jeg har blitt filmet og kommet på TV 3 ganger i forbindelse med H&M lanseringene… (det er slettet fra NRKs nettarkiver, dessverre, ellers skulle jeg ha lenket…)

I går sendte jeg min kjære nabo på Matthew Williamson fordi jeg selv var forhindret.  Hun sloss med liv lemmer, vant og kom hjem med dette fantastiske naglebeltet i blå metallic.

Her ser man det stylet med stetoskop og søsterur. Pasientene mine har ikke sagt noe om det, men det trenger de ikke, jeg vet det er fint. 

Januarsalg

Det kribler i beina, hjertet hamrer, jeg har sug magen, puster raskere enn vanlig og klarer bare å fokusere på en ting. Det sympatiske nervesystemet som gjennom århundrer har gjort våre forfedre mer årvåkne og bedre rustet til kamp, jakt og flukt, er i høyspenn og gjør meg målrettet, kampvillig og sterk. Tilstanden dukker opp hvert år på denne tiden. Det er januarsalg.

Mrs Mærris liker å sammenligne seg selv med en fjordhest som til vanlig går med kløv mellom barnehagen, jobben og huset oppunder fjellknatten. I Jaunar får jeg en sterk dragning til byen som nå bugner av rabattstativer, restekurver, halv pris og betal for to ta tre. Svimlende summer kan spares ved å kjøpe forrige halvårs kvalitetsvarer til sterkt reduserte priser. Når man liker å se på seg selv som både nøktern og kvalitetsbevisst, må man være på allerten i januar.

Systematisk jobber jeg meg gjennom butikkene jeg liker. Gjerne i stjålne stunder, som for eksempel på den tida jeg fremdeles får overgangsbillett når jeg må bytte buss i byen, på vei fra jobb når det er for glatt for sykkelen. Jeg sender en melding om at jeg kommer litt seinere hjem.

Jeg entrer butikken, ser meg hastig om og forbanner mine omstendlige påkledningsvaner som skyldes tilbøyeligheten til å fryse, for nå er jeg varm og heit. Hadde jeg blitt avbildet i et Donaldblad, ville jeg ha blitt tegnet med prosenttegn der øynene sitter. Selv om jeg har liten tid, lar jeg meg ikke stoppe av uvesentligheter som opptatte prøverom med lange køer foran. Topper kan prøves foran et speil hvor som helst i butikken, for man har da en tynn ulltrøye under som dekker den lett slappe behåen. Kjoler prøves over ulltrøya, med buksene på. Hvis kjolen har potensiale, kan man dra buksa ned for å se om kjolens lengde korresponderer med beinas kurver, men jeg lar det oftest være da bukser sammenkrøllet rundt anklene; vinterbleke bein med knusktørr og nærmest støvende hud og dessuten, svarte sokker som gjennom dagen har spist seg ørlite inn i kjøttet på leggen, er svært ulekkert. Bukser og skjørt prøves slik man skifter på stranda, regnkåpa får funksjonen badehåndkledet har om sommeren.

Når jeg kommer hjem skjønner min utvalgte mann tegningen, selv om jeg har puttet handleposene oppi PC-sekken. Jeg er oppildnet og fornøyd, men litt flau og har stort behov for bekreftelse på at salgsfangsten var fin og billig.
”He du vore på salg, Mærris?”
”Mmm” sier jeg og hilser på ungene før jeg løper opp og pakker ut. Jeg vil svært gjerne vise klærne fram mens jeg har dem på, med en gang, men jeg er ikke like keen på at han skal se prislappen… Så svinser jeg litt rundt, med matchende sko og mitt beste smil.
”Stå i ro då, eg ser jo ingenting når du løbe slik!” Han drar litt på det, men sier det han skal, om enn noe mindre entusiastisk enn jeg drømmer om: ”Jo da, fine den. Halv pris?”
”Mmm.”

Dette er ingen moteblogg

Men, et og annet om bekledning er jeg nødt til å overbringe. I dag er det bøtteregn i Bergen. Det høljer ned i alle retninger, store elver og dammer har overtatt gater og fortau.  Det blåser, er surt og alt sammen minner om klimakrisen. Noen vil kanskje tro at slike dager er joggedressdager. Det er helt feil (ingen dager er joggedressdager, men det kan vi komme tilbake til ved en senere anledning). I dag er det ullkjoledag. Alle kvinner med respekt for seg selv må ha minst en ullkjole i skapet. Den behøver ikke være fra missoni, selv om det er drømmen, men den må være i minst 50% ull.

 Hege P´s postulat understøtter ullkjoledagen. Hege P´ studerte på kullet over meg, hun er fra Oslo, slank, vakker og intelligent, og postulerte følgende første året som student i Bergen: ” Regner det, ta på kort skjørt og tynne strømper. Det gjør ikke noe at man blir våt da, for det tørker fort når man kommer i hus. Og så ser man pen ut, mens alle de andre er kjipe.”

Hege P´er hakket hvassere enn jeg. Jeg tar regnkåpa på så jeg slipper å ha kun 20 deniers skille mellom været og huden på beina mine. Hva er mer perfekt under den tette regnkåpa enn en myk og varmende ullkjole? På dager som denne skal man pynte seg hensiktsmessig i ull, slik at man piffer seg selv og omgivelsene litt opp uten å fryse!