Det kribler i beina, hjertet hamrer, jeg har sug magen, puster raskere enn vanlig og klarer bare å fokusere på en ting. Det sympatiske nervesystemet som gjennom århundrer har gjort våre forfedre mer årvåkne og bedre rustet til kamp, jakt og flukt, er i høyspenn og gjør meg målrettet, kampvillig og sterk. Tilstanden dukker opp hvert år på denne tiden. Det er januarsalg.
Mrs Mærris liker å sammenligne seg selv med en fjordhest som til vanlig går med kløv mellom barnehagen, jobben og huset oppunder fjellknatten. I Jaunar får jeg en sterk dragning til byen som nå bugner av rabattstativer, restekurver, halv pris og betal for to ta tre. Svimlende summer kan spares ved å kjøpe forrige halvårs kvalitetsvarer til sterkt reduserte priser. Når man liker å se på seg selv som både nøktern og kvalitetsbevisst, må man være på allerten i januar.
Systematisk jobber jeg meg gjennom butikkene jeg liker. Gjerne i stjålne stunder, som for eksempel på den tida jeg fremdeles får overgangsbillett når jeg må bytte buss i byen, på vei fra jobb når det er for glatt for sykkelen. Jeg sender en melding om at jeg kommer litt seinere hjem.
Jeg entrer butikken, ser meg hastig om og forbanner mine omstendlige påkledningsvaner som skyldes tilbøyeligheten til å fryse, for nå er jeg varm og heit. Hadde jeg blitt avbildet i et Donaldblad, ville jeg ha blitt tegnet med prosenttegn der øynene sitter. Selv om jeg har liten tid, lar jeg meg ikke stoppe av uvesentligheter som opptatte prøverom med lange køer foran. Topper kan prøves foran et speil hvor som helst i butikken, for man har da en tynn ulltrøye under som dekker den lett slappe behåen. Kjoler prøves over ulltrøya, med buksene på. Hvis kjolen har potensiale, kan man dra buksa ned for å se om kjolens lengde korresponderer med beinas kurver, men jeg lar det oftest være da bukser sammenkrøllet rundt anklene; vinterbleke bein med knusktørr og nærmest støvende hud og dessuten, svarte sokker som gjennom dagen har spist seg ørlite inn i kjøttet på leggen, er svært ulekkert. Bukser og skjørt prøves slik man skifter på stranda, regnkåpa får funksjonen badehåndkledet har om sommeren.
Når jeg kommer hjem skjønner min utvalgte mann tegningen, selv om jeg har puttet handleposene oppi PC-sekken. Jeg er oppildnet og fornøyd, men litt flau og har stort behov for bekreftelse på at salgsfangsten var fin og billig.
”He du vore på salg, Mærris?”
”Mmm” sier jeg og hilser på ungene før jeg løper opp og pakker ut. Jeg vil svært gjerne vise klærne fram mens jeg har dem på, med en gang, men jeg er ikke like keen på at han skal se prislappen… Så svinser jeg litt rundt, med matchende sko og mitt beste smil.
”Stå i ro då, eg ser jo ingenting når du løbe slik!” Han drar litt på det, men sier det han skal, om enn noe mindre entusiastisk enn jeg drømmer om: ”Jo da, fine den. Halv pris?”
”Mmm.”
