Færra te Mexico??!!

Jeg kan ikke tenke på Mexico uten å tenke på Lynni Treekrem. Assosiasjonen er rett og slett uunngåelig. Pga nyhetenes stadige rapporter fra svineinfluensaens herjinger i nevnte land tenker jeg ofte på Lynni Treekrem nå. “Færra te Mexico” er tolket med herlig aksent og lekkert drapert i salsarytmer av Hovedøen Social Club, se og hør her:

(For ordens skyld, folkehelseinstituttet har ikke gått ut og anbefalt Lynni å fortsette å smøre brødskiver…..)

Sykdom i familien II

I ei uke har jeg løpt opp og ned trapper med snytepapir, stikkpiller, termometer, miksturer, saftogvann og  syltetøy iblandet knuste tabletter. Jeg har trøstet, båret, lokket og lurt, klappet og strøket, sunget, bysset og sett etter hjernehinnebetennelseflekker (petekkier) på de små kroppene om natta.

Fireåringen har hatt feberfantasier og lungevrengehoste. Hun var så dårlig at hun satt og så fjernsyn med ryggen til (”eg hørar jo, mamma”). Hun har samlet seg opp hele 12 klistremerker i nyinnkjøpt dertil egnet bok, etter 12 doser illesmakende penicillin. Hun er i bedring, men nå er vi i gang igjen med ham på ett: førti i feber, veksling mellom koalaklamring og apatisk TV-titting.

Min husbond, som har hatt glade dager i San Francisco på konferanse, har kommet hjem og er innsyknet med jet-lag og halsesyke. Etter ei uke med hjemlig barnesykehus får han ikke den oppmerksomheten og pleien en syk mann gjerne vil ha…

Klokka elleve i dag fikk jeg en SMS fra min søster som lurte på om hun hadde fått ebola. Jeg gikk ned på rommet i kjelleren der hun holder hus for tiden, og kunne umiddelbart fastslå at ebola er en usannsynlig forklaring på hennes symptomer. Burgunderrøde lepper, blålig misfargede tenner, en umiskjennelig odør og det faktum at vi befinner oss i Bergen (og ikke Afrika) gjør fyllesyke en langt mer plausibel diagnose.

Syk, svak og dårlig bak

Dagbladet skriver i dag, 21.10.08, på førstesiden at Mette Marit har kink, ankelbrudd, hjernerystelse og magasjau. Hun er en offentlig person, hun mottar i tillegg appanasje,  derfor er det viktig for det norske folk å få vite at hun har kink, ankelbrudd, hjernerystelse og magasjau. Dagbladet tok heldigvis på seg oppgaven å opplyse oss, skattebetlaerene, eller arbeidsgiverene hennes, om den svært uheldige kombinasjonen av skader og sykdom som hun pådro seg i Ukraina.

Jeg liker Mette Marit, jeg kjenner sympati med henne som pasient, og jeg tror hun synes det er kjipt å være sykemeldt når hun har gledet seg til statsbesøket.   Ankelbrudd og hjernerystelse er verken alvorlig, kronisk eller livstruende, men det er allikevel noe å skrive hjem om.

Men jeg driter fullstendig i kinken! Dagbladet, hva er dette? Kink? Kink i nakken? På forsiden? Hva skal jeg med slik filleinformasjon? Og hva er kink? Slik man får når man har sovet litt merkelig og våkner med litt stiv nakke?

Opplysningen om magasjau var værst. Jeg kjenner jeg hisser meg kraftig opp over å måtte tenke, om enn bare bittelittegrann, over at kronprinsessa driver og flyr på do. Når ble diare av allmenn interesse? Med unntak av de få tilfellene det gjelder smitteopplysning, trenger jeg ikke å vite om offentlige personers toalettfrekvens. NRK tror også dette er interessant. Når Marit Bjørgen ikke vinner skirenn fordi hun har diare, blir hun like fullt intervjuet. Hva med å la henne være i fred, eventuelt i karantene for resten av troppen? Nei da, hun får prate dråpesmitten inn i den blå NRK mikrofonen: ”Nei, æ har diare no, har hatt de´ i fleir dagga no, hjælp ittj å fokkuser på arbeidsoppgavan når´n har diare, santja?” .

Medienorge, vær snill å drit i å spe ut nyhetene med bæsjehistorier. 

 

 

Hasard med helsa

Min yrkesidentitet har jeg holdt skjult på bloggen til nå, men jeg kan ikke dy meg lenger. Jeg må bare skrive om noe jeg har grunnet over, ledd av, interessert meg for og notert som spennende siden jeg for 12 år siden begynte å studere medisin. Nemlig hvordan folk forklarer sykdom.

Min venninne Emmi Margrete kommenterte på ”Sykdom i familien” at det manglet opplysninger om trekk. Jeg husker ikke helt hvilket fag Holger Ursin foreleste for oss i, men jeg husker at han definerte fenomenet: ”Trekk, det er luft som kommer inn gjennom en sprekk”. Han formelig spyttet ordene ut mens han fordreide ansiktet sitt og gjorde, slik jeg oppfattet det, narr av de ”trekksyke”. For hva er forskjellen på luft og trekk? Man blir verken syk av å gå ute i vinden eller av å få luft på seg inn gjennom et åpent vindu, men trekken, den er skummel og farlig. Emmi Margrete må se å få patentert trekkmåleren sin, og det må lages objektive mål på hvilke nivåer av trekk som er akseptable. Selv om renta stiger, børsen stuper og nedgangstidene er kommet for å bli, kommer ingen av pensjonistene til å tørre å la være å kjøpe seg en slik. For trekken, den styggen,  er årsak til ørebetennelser, struma, neller, kanskje drypp og ihvertfall allslags gikt.

Som student spurte jeg alltid om pasienten var allergisk mot noe, men jeg har funnet ut at jeg sparer mye tid på å spørre om de er allergiske mot medisner. ”Allergisk” er for enkelte stikkord for halve livshistorier, skilsmisser, ødelagte ferieturer og ikke minst manglende variert matinntak og påfølgende feilernæring. Jeg skulle undersøke en dame med ukarakteristisk rødt utslett av to dagers varighet på legevakten for noen år siden. Før jeg i det hele tatt fikk fullført det obligatoriske spørsmålet fikk jeg kaskaden: ”De begynte i 1973. Vi fikk sopp i huset, og året etter fikk min mann hjerteinfarkt og satte, tro det eller ei, barn på en av sykepleierene oppe på hjerteavdelingen. Eg skilte meg, ble oppsagt og etter de har eg næsten ikkje kunnet spise noen ting…” For andre er  allergispørsmålet en gyllen anledning til å vise legen sin humoristiske sans. Den første sommeren jeg jobbet, med helt fersk lisens på Sykehuset Østfold Fredrikstad, spurte jeg en artig liten dame fra Sarpsborg hva hun var allergisk mot. ”Mot mann min!” sa hun og skrattlo. ”Nei da, jeg holdærn ut, men jeg tåler ikke blondeundertøy og strømpebukser med stram stikk i livet. Da får jeg magasjau.”. 

Hvis du spør en mikrobiolog om hva som forårsaker lungebetennelse, er svaret et eller annet virus-, sopp- eller bakterienavn på latin det er lett å glemme. Det er mye mer interessant å spørre pasienten hva han eller hun mener. KOLS pasientene mine har mange alternative forklaringer på forverringer av sykdommen sin:

“Nei, du vet, jeg tok på meg en nylonskjorte, og da får jeg åndenød med en gang.” 

“Jeg fikk lungebetennelse i Syden igjen. Det kommer av all ørkensanden som kommer med vinden fra Sahara, og den puster jeg ned i lungene. Der ligger den og irriterer og lager slim, krøll og feber når jeg kommer hjem. “

“Siden eg rotet rundt i rosebedet med dæn dærre dækkbarken de solgte på tilbud på plantasjen har jeg vært helt i spikke”. 

“Eg blir jo så dårlig av julenissemasker.”

Jeg tenkte på sistnevnte senest i forrige uke da jeg var på lungekonferanse i Berlin. Jeg så en presentasjon som rapporterte om  markant økning i KOLS-forverringer i jula. Min pasient var bestefar, hadde fått en tilsynelatende harmløs og vanlig forkjølelse som barnebarna hadde tatt med fra barnehagen. På julaften hadde han det ærefulle oppdraget å være julenisse. Han gikk ut i kulda etter pinnekjøttet og akevitten, tok på nissekostymet og kom inn i den varme stua hvor lufta var spekket med parfyme, røkelse,  kokt sauefett, stearinlysos og røyk fra peisen. Han spilte nisse slik at barnebarna akkurat turde å gi ham en klem før han skulle gå. De stod og vinket til ham i vinduet, men bestefar var så tungpusta at han måtte legge seg ned på plenen utenfor. ”Se, mamma, nissen skal lage snøengler” sa barnebarna, fortalte hans datter ham etterpå. Han tilbragte romjula på sykehuset med intravenøs antibiotika.

Det var nok ikke julenissemaska som var utslagsgivende, men historien rundt gir fullverdig forklaring på lungebetennelse og pustevansker hos en bestefar med KOLS. Andre sammenhenger er nok tatt, bokstavelig talt ut av lufta (jamfør ørkensand). Om forklaringene ikke er medisinsk relevante, så er de ofte artige. Jeg kommer til å fortsette å samle slik tilsynelatende unyttig informasjon.