Høsten som aldri kom

Jeg vil gjerne, helt uten skadefryd, få lov å få rapportere om været. Jeg forstår av direkte kommunikasjon med venner i Bergen, og det daglige værvarselet på min reisende Mac (som beretter om temperaturdifferanser på 10-15 grader), at det er pissevær hjemme. Målet med denne bloggposten er verken å framkalle misunnelse eller misnøye hos venner og familie i gamlelandet, men å formidle oppriktig takknemlighet over det jeg får oppleve rent meteorologisk her i Syden.

I 6 uker har vi hatt godvær man måtte oppholde seg omtrendt 3 år i Bergen for å få se. Ungene går til skolen i shorts og T-skjorte, jeg går på jobb i skjørt og singlet, UTEN ullcardigan i sekken. I begynnelsen av september tenkte jeg at dette er veldig rart, nå kommer høsten snart, men nå er det 1. oktober og vi har ikke sett noen tegn til den. Jeg har vent meg til å måtte vaske gatestøv av nesten bestandig sandalkledde føtter når jeg kommer inn. Regntøy og gummistøvler morkner i kjelleren. Strømpebuksene har lang ferie og ullundertøyet er på arbeidledighetstrygd.

Rambla del Poblenou (hovedgata i vår bydel) er full av liv rundt BarneTV tider. Barna går fremdeles med skolesekkene på ryggen. Familier, kjærestepar og gamle slentrer gatelangs. De er på vei til eller fra en lekeplass; eller de har rolig kurs mot for eksempel fruktbutikken. Ingen skynder seg hjem om ettermiddagen. Det ser ut som om de blir ute – på lekeplasser, på benker, i parker, på kafeer, i butikker og på hjørner – til mørket kommer.

Jeg sykler sakte gjennom gatene og tenker at jeg er svært, svært heldig. Jeg har fått et år med godt vær i gave. Jeg lagrer D-vitamin og gode minner og nyter hver varmegrad.

Trekkfuglen som ikke kunne forskjell på høyre og venstre

Mærris vet alltid hvor nord, sør, øst og vest er. Hun leser kart og orienterer seg til enhver tid lynkjapt. Hun har stedsans som en trekkfugl og er overbevist om at hun ville gjort det skarpt i orienteringssporten.

Hun har imidlertid, som trekkfuglen, ikke noe nært forhold til høyre og venstre. Mrs Mærris forveksler høyre og venstre slik andre forveksler da og når, brant og brente. På jobb når hun skal skille mellom høyre og venstre lunge på røntgenbilder konsentrerer hun seg svært intenst. Ofte må hun ta på klokka si eller prøve å skrive for å bekrefte om hun har angitt riktig side for fortetningen. Hvis folk spør henne om de skal gå til høyre eller venstre vil hun i 50 % av tilfellene svare feil, selv om hun har et korrekt 3Dbilde av området i hodet sitt. Himmelretninger gjør ofte folk forvirret, så det hjelper ikke å svare med det.

På grunn av denne ikke ubetydelige svakheten er Mrs Mærris i kartlesersammenheng nærmest ubrukelig på tross av ekstremt god forståelse av terreng, kart og himmelretninger. Dette kan av og til avstedkomme små diskusjoner og omkjøringer når sjåføren spør Mrs Mærris, passasjeren, om han skal ta av til høyre eller venstre.

Da familien skulle reise fra Bergen til Barcelona kjøpte vi svigerfars GPS for en billig penge. Randi Rundkjøring kaller vi henne, og hun er ganske grei og ha.  Da vi skrudde på Randi for første gang og hennes lett mekaniske stemme sa: “Kjør 200 meter på Bekkaveien, ta så til høyre på avkjøring to i rundkjøring mot Bryne” sa sjåføren: “Akkurat det eg trengte. Enda ei dama i bilen som trur hu vett kor eg ska kjørra..”

Hun er litt kjedelig, Randi, for hun velger alltid motorveien. Hun har ikke sans for de kystnære og pittoreske småveiene som snegler seg gjennom små landsbyer, men hun får oss fram. Hun er ganske dårlig på fransk uttale, men ikke helt på trynet når hun uttaler de spanske gatenavnene. Randi er en del av familien nå, og er god kompensasjon for Mrs Mærris lille handicap.

Randi Rundkjøring i aksjon

Allsang “på grensen”??

Mrs Maerris er gift med en psykolog. Psykologer legger av og til annen mening i ord og uttrykk enn oss ikke-psykologer. For meg er “grense” det samme som en fysisk skillelinje, for eksempel den mellom Norge og Sverige.

For psykologer er “grense” noe abstrakt, men svært viktig, en slags avklaring av jeget. Å sette grenser for seg selv og andre helt essensielt i psykologien. Uten slike mentale gjerder er man fortapt. “Grenseløs” er et negativt ladet ord som beskriver en invaderende og framfus person som trenger terapi og selvrefleksjon. Min mann psykologen synes for eksempel det er helt vanvittig at organisasjonen “Médicins sans Frontières” er oversatt til Norsk med “Leger uten grenser” og ser for seg helt ville leger som turer fram, bedøver, medisinerer og opererer på en slags idealismens speed – helt grenseløst.

Jeg har ikke sett programmet, men jeg vet det finnes.  ”Allsang på grensen” ledes dessuten av hun derre aldeles skjønne, smilende, romantiske og søte Katrine Moholt. Jeg kan nok geografi til å forstå at de mener “Allsang på landegrensen (til Sverige)” siden programmet er tatt opp i Halden, men allikevel assosierer jeg som om “grense” her er brukt i  betydningen “moralsk grenseland”, “på kanten”, “nesten over streken”.

Jeg innbiller meg at de synger sanger som “Drita full før Drøbaksundet”, “Dra til Helvete”, hele diskografien til Luksus Leverpostei og slagere fra Haburgs Reperbahn. Men det ville jo aldri hun derre aldeles skjønne Katrine Moholt funnet på. Men kanskje Tommy Steine….

Inne i bobla

Bekymringsmelding:

Tygd på og spyttet ut?

Matapostelen Mærris som nesten rangerer halvfabrikata mat over FrP på lista “10 ting Mrs Mærris misliker heftig”, har  laget middag ved hjelp av selve banneordet i Mærriskirka – Uncle Ben´s sweet n´sour. Det har også vært tilfeller av posepotetmos og produkter fra Toro. Ungene drikker eplejus til middagsmaten og det er observert opptil flere eksemplarer brukt plastemballasje i restbosset. 

 

Symptomer: Ingen blogging. Ingen avislesning. Ingen TV-titting. Ingen svømming. Ingen blir invitert på middag. Ingen solbrenthet på tross av pent vær. Ingen søndagsturer. 

Tegn: Hjertebank. Ømhet i høyre underarms ekstensormuskulatur som ved hyppig bruk av padde (jfr tidligere innlegg, den som styrer datapekeren er jo omdøpt!).

Diagnose: Disputas.

Behandling: Praktiske øvelser med powerpoint, intense litteratursøk og streng organisering av informasjon.

Prognose: God. Sykdommen forventes fullstendig helbredet i løpet av to uker.

Hverdagsluksus i globale krisetider

Mrs Mærris er som oftest den kjipe. Hun stiller spørsmål som: “Skal vi virkelig bruke penger på å kjøpe ny do når vi pusser opp badet, skal vi ikke bare bruke den gamle lyseblå fra 1965?” og “Skal vi virkelig åpne en flaske gul enke på annen påskedags kveld, bare du og jeg?”.

Jeg sier økonomi, gjenbruk, og askese, hvor Mr Mærris sier kvalitet, forbedring og nytelse. Heldigvis følger min mann ofte sin egen magefølelse. Som i kveld. Det smakte aldeles himmelsk med et glass gul, boblende enke. Vi har jo dessuten slik en kork man kan pumpe lufta ut av den musserende flasken fra, slik at resten kan fordeles på to kvelder til den kommende uka. 

 

Mor Mærris

Det er den ellevte dagen i Blåfjell (går etter Blåfjellkalenderen og ikke den gregorianske, slik voksne gjør, for oss er det jo 11. desember) og jeg er storfornøyd over at ikke det er 11 flere småting i huset. Jeg vet at mange setter sin ære i å lage artige, riktige pakkekalendre til sine barn, men jeg gjør det ikke, og vil herved argumentere mot det.

1. På vegne av miljøet vil jeg på det sterkeste fraråde innkjøp av småting som koster 20-50 kroner. De går lett i stykker og genererer rot. Rot som jeg måtte ha plukket opp, og som jeg hadde blitt smårar av. Småting har vi nok av!
2. Det blir dyrt. I Bergens tidende stod det at noen bruker opp mot 100 kroner på smågaver, daglig! Alle kan 100 gangen og finner ut hvor mye det blir.
3. Barna skjemmes bort. Jada, de får av og til sokker og sånne ting de trenger. Kan de ikke få det til jul?
4. Det kan bli kjekling søsken i mellom. En venninne av meg som har to barn, og denne gangen nevner jeg ikke navn, måtte inndra hele pakkekalenderen allerede den 6. dagen i Blåfjell fordi den som ikke fikk åpne kalenderpakka fikk hysterisk misunnelsesanfall. Da det var hans tur til å åpne neste dag fikk han hysterisk utakknemlighetsanfall fordi han ikke fikk noe spiselig.

Jeg kjøper meg fri med kalorier; jeg har hengt opp 24 julekurver i stuevinduene som inneholder en twist til hver av familien. Her er argumentene for kalorikalender.

a. Barna står spente og ivrige opp, henter twist og kommer opp i dobbeltsengen og deler høytidelig ut en til hver. Alle blir glade av sjokoladen og det blir en fin morgen.
b. Barns helse blir ikke ødelagt av 24 twist i desember. Jeg vil faktisk hevde at det å lære barna å spise litt snop er vanskeligere og dessuten mer helsefremmende enn å ikke spise snop. Jeg tror nektelse fører til flere fremtidige eksesser, mens måtehold er en dyd de heldige får lære.
c. Det er enkelt, miljøvennlig og lett og dele (altså, ikke slosskampfremmende, les pkt 4.)

Det kan hende at jeg bare snakker meg selv etter munnen her. At jeg finner på argumenter for å døyve min dårlige samvittighet, manglende kreativitet og min gnitenhet. At min selvrettferdiggjøring er et uttrykk for misunnelse ovenfor kreative mødre med god tid, mye penger og ting på stell. Bruker jeg skitne triks som miljøvernargumenter for å dekke over det at jeg rett og slett har jobbet som en psykonerd den siste tida? Kan hende.

Jeg opplever småperioder av selvinnsikt, men stort sett er jeg fornøyd med valgene som får meg til å bli kjipalusa sammenlignet med hovedvekten av mødre. En gang langt inn i fremtiden, når ungene forholder seg til den gregorianske kalender, har glemt Blåfjell og av miljømessige hensyn er nødt til å utøve måtehold er de forhåpentligvis stolte av at de har en mor som tok doktorgrad.

Kesam, kesam, lukk deg opp…

Jeg føler ofte behov for å dele menneskeheten opp i kategorier og sette folk i bås. Som odelsjente fra gård med dyr synes jeg en velholdt bås er både trygt og koselig, og som forsker mener jeg kategorier er helt nødvendig når man skal forholde seg til mennesker (!!!…)

Dagens kategorier er:
1) De som har smakt kesam
2) De som ikke har smakt kesam

Dette underdeles videre slik:
1a) Du har smakt kesam, elsker det og bruker det ofte.

Du er gjerne kvinne, er enten lett overvektig eller bare innbilt fet, er redd for å legge på deg, men glad i mat, leser kulørt ukepresse inneholdene oppskrifter av og til, og kommer der over slikt som “5 enkle, velsmakende retter med kesam”. Så lager du enkle, velsmakende, kalorifattige retter med kesam, føler deg strammere i skinka umiddelbart etter første munnfull og føler det som din oppgve å misjonere for kesamhedningene, dvs kategori 2).

1b) Du har smakt kesam, men er prinsippielt imot.

Du er gjerne mann med sans for kjøtt, øl og fløte, og vil helst spise og drikke det. Du er ikke så opptatt av vekt og helse at du gidder å ofre fettsmak, og stangselleri blir du fysisk uvel av. Hvis maten inneholder kesam rynker du på nesa før du har smakt, for fillern, for du er jo ikke homo heller. Din mor gikk kanskje på Grethe Roede tidlig på åttitallet og da fikk du den driten de kaller cottage cheese i matpakka, og det resulterte i at gutta i klassen mobbet deg systematisk og du utviklet kviser.

1c) Du har smakt kesam, men vet det ikke.

Du er akkurat slik som kategori 1b men du bor sammen med en listig kvinne som lager mat med kesam, men sletter alle fysiske spor (dvs resirkulerer begeret i en fei) og holder klokelig kjeft om ingrediensene. Derfor er du sunnere og lykkeligere enn 1b.

2a) Du har ikke smakt kesam og akter ikke å gjøre det.

Du er også som 1b, men du bor sammen med 2b eller 1a. I sistnevnte tilfelle er du herskesyk, manipulerende og ganske barnslig.

2b) Du har ikke smakt kesam, men har tenkt å prøve det.

Du er en opplyst kvinne som bare mangler tid til å prøve ut impulsene du får. Deg er det håp for!

2c) Du har ikke smakt kesam og vet ikke at det finnes.

Du er enten kvinne eller mann, spiser grandis mer enn en gang i uka, bruker ketchup på speilegg og inntar måltidene foran TV 75 % av tida. Du kan blande kesam med dippulveret fra Maarud, siden det utgjør 10 % av næringsgrunnlaget ditt, blir du nå 10 % sunnere i ett knips.

Dette innlegget er i sin helhet dedisert til min venninne Margrete, som befant seg i kategori 1a lenge før meg, som kom på ordspillet i overskriften, og som er en listig kvinne.

Matriarkatet

Min mor uttaler bacon ”beken”. Hun får stålos når hun ser en plakat med ”halv pris” og går fullstendig fra konseptene når det står ”- 70%”. Hun sydde hardangersømsduk i syvendeklasse-på-folkeskolen og takler upusset sølv dårligere enn vanskelige livssituasjoner. Hun hater å kaste mat, men er livredd matforgiftning. 

Da jeg var 22 år leste jeg ”Lasso rundt fru Luna”, en bok som av flere årsaker gjorde dypt inntrykk. Ask Burlefots mor er svært levende skildret gjennom gjengivelsen av hennes monologer. Jeg kan ikke huske hvordan Agnar Mykle beskrev utseendet hennes, men jeg husker at forfatteren tegnet et godt bilde av en helt typisk snakkende mor.

Min mor behersker også monologen på tomannshånd. Hun er en uuttømmelig kilde av kjærlighet; mannakorn; rørende hverdagshistorier (eller styrelser som hun også kaller dem); omsorg; tips angående renhold og hygiene; fortellinger om røverkjøp, kupp og gode tilbud; beretninger om bekymringer og oppfatninger av mulig skrantende personlig helse. Dette er en nesten helt autentisk sitert dialog fra en felles frokost som illustrerer hvordan samtalen noen ganger kan holde seg levende med nesten bare en bidragsyter.

” Har du suketter, eller Mrs Mærris, du min datter som jeg fødte for så mange år siden men jeg husker det som om det var i går?”

 ” Nei, men jeg har sukker.”

 ”Jeg er så glad i det søte, jeg vet du, jeg har prøvd å vende meg av med det i mange år, men jeg klarer det ikke, te er ikke godt uten sukker, det er nesten vondt, men når du har sukker i, da er teen god da, tre-fire teskjeer, eller tre sukketter og en teskje sukker.

Og grønn te, det smaker jo høy, tørka gress, rett og slett, det er det jo ikke mulig å få i seg uten betraktelig hjelp av sukker. Nei, da er den der rodibusjen (rooibus, red anm) som er enda mer modderne, mye bedre. Men jeg er vel ikke blitt så feit, er jeg vel? ”

(Min mor strekker på seg, suger inn magen, og retter seg opp i ryggen og begynner og rulle skuldrene bakover slik de gjorde da de hadde linjegymnastikk før i tiden)

 ”Eller er jeg blitt det? Jeg er ikke så værst til å være 57 år, er jeg det?”

 

 ”Nei, slett ikke, du holder deg jo veldig godt du, mamma”

 

 ”Ja, jeg prøver jo å holde den slanke linje.”

(Hun driver fremdeles med de rullende skulderbegevelsene og sitter snorrett i ryggen).

“Jeg spiser frukt på fastende hjerte hver morgen, for det skal være så bra sier dem, og så spiser jeg havregrøt etter en halvtime. Det lærte a´Kari, da ´a var på rekreasjon med denna fæle isjasen som dem ikke ville opperere. Nei, en får være glad så lenge en er frisk og har helsa, sier nå jeg, og har en penger så en kan unne seg ett og annet til halv pris, da er ikke livet så værst. Naboene mine, vet du,  begynner dagen med røyk og Tab Extra. Dem ekke gamle, som deg, tror jeg, hver dag, uansett vær, ut på værandan og tar seg en blås med tab ekstra i store halvlitersglass. Garrasjen der er full av pant, og verrandan full av sneiper. Jaja. Livet er rart, du. Du ligner enda mer på Liv Ullmann i dag enn du gjorde i går, forresten. Hadde du sukker, eller?”

Min mor har fått dette opplest før publisering

 

Musemanifest

Ut med musa, inn med padden!

Min gode venninne og kollega Eirunn uttrykte i dag frustrasjon over at den vesle dingsen man styrer pekeren på datamaskinen med heter ”mus”. De fleste føler seg forpliktet til å smile eller le litt når man snakker om denne praktiske tekninske innretningen som skaper uønskede konnotasjoner i jobbmiljøet. Jeg har en rød dings av dette slaget, og har fått høre, av en mannlig kollega, at jeg hadde fin ”mus”. Haha. Det er til å le seg i hjel av. Min venninne Margrete får stadig spørsmål om hvor hennes mus er, siden hun ikke benytter seg av et slikt hjelpemiddel på sin bærbare og heller bruker området sør for tastaturet som har samme funksjon. Vi blir liggende langflate av latter. For ikke å snakke om ”museknappen” eller ”fyknappen” som sitter i midten på Apple sine smågnagere, den er det hysterisk morsomt å snakke om. Det er akkurat som man tvinges til å være slibrig når man er nødt til å kalle dette for det det har blitt hetende. Før, da de fleste hadde ledning, lignet de jo på mus musculus, som er det latinske navnet, men nå er de fleste trådløse og ingen tenker lenger på dette lille søte dyret når de hører ordet.

Honda Fitta ble av åpenbare årsaker døpt om til Honda Jazz i de skandinaviske landene, og nå er tiden inne for å bytte ut ”mus” også. I dag, 14.10.08 proklamerer vi at det ikke lenger heter mus, det heter padde. Vi er villige til å diskutere padde, så kom gjerne med alternative forslag,  men ”mus” er definitivt ute for godt! 

Berlinerblogg

Vis a vis den storslåtte neoklassistiske Berliner Dom står restene av det som en gang var DDRs festsal, Palast der Republik. Fire trappehus i betong er det eneste som fremdeles har form på tomta ved siden av elva Spree. Ved elvebredden ligger hauger med stålbjelker som engang utgjorde skjelettet i byggverket. De skal sikkert gjenvinnes. DDR er  dødt, og ikke gjenvinnbart.

Palast der Republik ble åpnet i 1976 og var sete for det Østtyske parlamentet. Det fungerte også som et kulturhus for folket, med auditorier, kunstutstillinger, teater, diskotek, restauranter, blowlingbane og konserter med artister DDR kunne gå god for, slike som Harry Belafonte og Miriam Makeba. Et av byggets kallenavn var Erichs Lampenladen, Eriks lampebutikk. Erich Honecker ledet DDR fra 1971 til 1989 og det var 1001 lamper i foajeen. Lamper som helt sikkert oppnår uanstendige priser på vintagemarkedet nå. 

Byggverket  i bronsefargede reflekterende glassflater og marmor stod i grell kontrast til den storslåtte bebyggelsen i området forøvrig. Paradegaten Unter den Linden har blant annet Humboltuniversitetet, Operahuset, en diger statue av Fredrik den store, St. Hedwigkatedralen; staselige byggverk som bringer tankene til antikken. Hvis man sykler (og det skal man i Berlin), østover fra Brandenburger Tor skifter Unter den Linden navn til Karl Liebknechktstrasse ved Schlossbrucke (slottsbroen). Der lå Palast der Republik. Det første bygget på veien inn i dypeste kommunistland som nærmest luktet sosialisme. Beveger man seg lenger øst kommer DDR-tiden i revy på løpende bånd med voldsomme boligblokker, det science fiction-aktige fjernsynstårnet, Alexanderplatz og Stalinarkitekturen nedover i Karl Marz strasse. Majestetisk i sitt omfang og streng i sin minimalisme understreket arkitekturen kommunistene benyttet deres grunntanke – at mennesket alene er lite, men at menneskene sammen er store.

Palast der Republik var fullt av asbest, og måtte stenges i 1990 da vestlig helse- arbeidslovgiving også begynte å gjelde for det tidligere DDR. Fra 1998 til 2003 ble det brukt 25 millioner Euro på å fjerne asbesten, slik at bygget enten kunne rives eller renoveres. Hele 79% av tidligere DDR borgere ville beholde bygget, men diskusjonene gikk heftig. I 2005 skrev kunstreren Lars Ramberg ordet ”Zweifel” (tvil) i 6 meter høye neonbokstaver og satte på taket av bygningen, en installasjon som kommenterte diskursen rundt byggets framtid godt. 

I 2001 bodde jeg i Berlin noen hektiske måeneder som student. Jeg syklet rundt på en blå herresykkel, følte meg lost blant de tyske studentene, prøvde så godt jeg kunne å lære meg referatkonjunktiv (Er sagte, dass ser krank gewesen sei), danset tango i hvert fall annenhver kveld og var konstant og opppover ørene forelsket i ihvertfal tre forskjellige medstudenter (en etipoer, en nederlender og en sveitser), etter tur. Det klaffet ikke med noen av dem. Etioperen med Jackson Five-sveisen skremte vannet av meg med håndjernene han hadde liggende fremme da jeg ble med han hjem på studenthybelen for å drikke eplete, den adelige nederlenderen røyka for mye hasj og den litt kraftige, aldeles skjønne sveitseren som var hobbyfotograf  misforstod meg til stadighet. Jeg var så betatt av ham at jeg ble for nervøs til å kunne uttrykke meg skikkelig. Derfor syklet jeg alene rundt og utviklet et nært forhold til byen. Palast der Republik stod der enda, slitt og til nedfalls, men et besnærende bygg, jeg var ikke i tvil.

Jeg har nettopp kommet hjem fra et nytt opphold i byen jeg tror jeg elsker. Palast der Republik er borte, og det er også min tid som student. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å bruke referatkonjunktiv, for at jeg ikke lenger lar meg rive med av tilfeldig forbipasserende utlendinger og for at jeg slipper å sykle alene. Jeg har vært tilbake i Unter den Linden på sykkel med min utvalgte mann tidligere. Denne gangen var jeg selvutnevnt guide for 6 gode kolleger på konferanse.

Berlin er så stor, så utstrakt, så variert, så flott, så stygg, så moderne, så gammel, så full av historie at det er umulig å ikke bli berørt. Lei en sykkel og ta med noen du er glad i, så blir det en knalltur. Se på alt som er der, men tenkt litt på det som ikke er der lenger også, som Berlinmuren og Palast der Republik.