Postindustrialismens Barcelona

Bydelen vi bor i heter Poblenou (katalansk), eller Pouebo Nuevo (kastilliansk).  På slutten av attenhundretallet var dette det mest industrialiserte området i hele Katalonia, og ble derfor kalt Katalonias Manchester. Etter Francoregimet falt, har hele Barcelona utviklet og forandret seg, men Poblenou fikk sin store ansiktsløftning i forbindelse med Olympiske Leker i 1992. Hele den industrielle haven ble flyttet, de ble laget strender med tilkjørt sand av den steinete kyststripa og fabrikkene som ikke var nedlagt allerede ble flyttet annet steds. En og annen gjenværende skorstein minner om hva bydelen en gang var, men i de gamle fabrikklokalene er det nå studioleiligheter, små foretak og atelieer. Lyden av lekende barn og skravlende pensjonister har erstattet verkstedenes hamring. Noen jeg snakket med i bakgården sa at i årene etter OL var særlig sonen der vi bor, Vila Olimpica, en spøkelsesby. Det var boliger og infrastruktur her, men verken mennesker eller butikker. Etterhvert begynte folk å tenke på Poblenou som et sted man kunne bo, og husene ble bebodd. Det ble åpnet butikker og skoler. Det ble liv og lek i gater og parker. 

Vi er veldig fornøyde med å bo nettopp her. Det er stille og rolig, det er kort vei til havet og stranda, det er sentrumsnært, det er supermarked med skjømatdisk like ved og et skikkelig marked bare 9 kvartaler vekk. Oppholdet her likner ikke på noen storbyferiehelg med viel los, handling og museumsbesøk. Vi nyter parkene, arkitekturen vi sykler forbi og utsmykningen i byen – det som er tilgjengelig for oss med barn. 

 

Barn leker i flotte parker mellom høyhus og heisekraner

Parc del Centre del Poblenou som vi besøkte i dag kan du lese om her og her. Den ble åpnet i 2008 og er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel. Parken har lekehytter, klatrestativer med myk grunn under, rare planter og vakre planter, åpne plasser og buskas, basketballbane og skulpturer. Parken er flott og morsom, stilig og vakker. Den er et av eksemplene på hvor raus denne byen er med innbyggerene sine. 

Her ved middelhavet er det sommer enda, og hvis det er meldt regn ler vi og sier “pøh, kolibripiss” og legger i vei uten regntøy. Leken i parken ble avbrutt av varmt, men voldsomt bøtteregn.

 

På flukt fra regnet

 

 

Spanjolene søkte tilflukt under trær og i portrom og betraktet åpenbart vanntro kvartetten fra Norge som på to sykler forserte vannet hojende og skrikende av fryd. Vi ble kattevåte. 

 

Våte, men fornøyde i heisen

Barcelona en bicicleta!

Mor Mærris kommer seg ut av huset fordi om den andre voksenpersonen i husstanden er bortreist i helga. Med en unge på bagasjebæreren, en i Ergo baby carrier på ryggen og tenåringen på den sammenleggbare sykkelen bak, suste vi av sted langs strandpromenaden til Diagnoal Mar, videre oppover Avinguida Diagonal til Passeig de Gracia og hjem igjen. Det fungerte veldig fint! Det er sikkert fullstendig ulovlig med tre på en sykkel i Norge, men politiet her bryr seg ikke. Jeg kom ikke på å være redd for at de skulle snakke til meg en gang da jeg stoppet på rødt lys i sykkelfeltet ved siden av en politibil, jeg som vanligvis er stappa full av autoritetsangst. I Nederland sykler de gjerne med tre unger på en sykkel, og dette er en skikkelig Hollender, så den tåler det.

Sykkel er definitivt den rette måten å forflytte seg på i denne byen. Det er raskest, billigst, sunnest og vakrest.  Jeg synes alltid at det er best å sykle, men her er både medborgere, politikere og byplanleggere enige med meg.

I Bergen er syklister en pariakaste som beveger seg med livet som innsats. Det at vi sparer miljøet for støy og utslipp, ikke tar opp unødig plass på trafikerte veier og går foran som gode eksempler for våre barn når det gjelder bevegelse blir ikke verdsatt i form av tilrettelegging. Jeg bærer heldigvis bare kosmetiske men i form av arr etter tiden som syklist i Bergen.

I Barcelona er det sykkelbaner, rødt, gult og grønt lys for syklister og kart med sykkelbanene inntegnet. Når jeg kommer tilbake til Bergen skal jeg piske opp stemningen, skrive leserinnlegg, gå i tog, protestere og KREVE bedre kår for syklistene! Jeg lover! I mellomtiden skal jeg kose meg på Den Flyvende Hollender, samle inspirasjon, argumenter og ideer til kampen jeg skal kjempe mot Bergen Kommune.

Oppsummering og foreløpig konklusjon

Jeg tenkte jeg skulle blogge masse. Men det har vært så overveldende, det hele. Flytting, tilpasning, språk, kulturforskjell og varme. Dessuten sliter jeg litt med tanker om  at jeg må blogge kort, konsist, morsomt, informativt og spennede. Det heter vel prestasjonsangst. Bloggen har nå skiftet karakter fra wanna-be morgenkåsør i P2 til informasjonsmedium for de som kjenner meg eller er i familie med meg, og det døyver angsten en smule.

Denne uka har vi brukt tid på å få ungene i gang på skole og i barnehage. Maren på 4 ½ begynte på skolen på mandag. Skolen er offentlig, gratis og katalansk. Hun kan bare snakke leke-østlandsk og bergensk. Jeg kommer aldri til å glemme synet av jenta mi gående sakte med lett lutede skuldre gjennom skoleporten, helt alene, bort til de andre. Jeg stod vinket frenetisk. Hun så heldigvis ikke at jeg gråt bak de store, mørke solbrillene mine. Da jeg hentet henne 7 ½ time etterpå var hun til min store forfjamselse helt fornøyd. Hun kunne imidlertid ikke fortelle meg hva de hadde lært, for et var på katalansk, og det kunne hun ikke enda. Hun skulle lære seg det sa hun, så kunne hun lære meg det.

Som i alle land unntatt Norge er lunsjen på skolen varm, og Maren som helst bare vil ha ris med ketchup på hjemme sier stolt at hun har spist både oliven og grønne bønner. ”De vet jo ikkje at eg ikkje likar bønnar og oliven, så då eg spiser det.” Jeg var bekymret for at hun skulle tisse på seg fordi hun ikke kan si skikkelig i fra, men det er heller ikke noe problem. ”Når de sier ”pipi” og navnet vårt og går vi på do, og då tissar eg.” Hun vet ikke helt hva vennene hennes heter enda, for hun vet ikke helt hvordan hun spør om det….

Ungdommen i huset går på god, gammeldags engelsk skole med skoleuniform, lekser også i helgene og elever fra flere verdensdeler. Hun har ikke tid til å se på TV lenger og har beskrevet flere sider i kladdebøkene sine til nå enn hun pleier å gjøre på flere måneder i Norge. 

Den miste kommuniser fremdeles mest med verden gjennom smil, gråt og fakter og bryter slik barrierer vi andre mange ganger holder oss bak. Jeg får stadig høre at han er svært lys, svært pen og svært stor. Det er han jo. Han har er nå i barnehage nummer to. I den første delte han oppmerksomheten til en voksen dame med 11 normale  barn og en gråtende gutt med emosjonelle problemer.

 

Jeg kjenner jeg må komme til en slags konklusjon på en fredagskveld her jeg sitter med hvitvinsglasset mitt, og den blir todelt:

1)   Takk til Kristin Halvorsen og alle andre som kjemper og sørger for barnehagedekning proppfull av kompetent omsorg for småbarna våre i Norge.  

2)   Heia Erna Solberg som vil heve kompetansenivået i skolen.

Her i Spania tror jeg de har mange Erna´er og for få Kristin´er. Det er vel omvendt hjemme…

Mrs Mærris – innvanderen

Jeg skal bo ett år i Barcelona, Spania. Jeg er en innvandrer, og jeg føler meg som det. 

Hudfargen min er annerledes. Jeg er bortimot pigmentløs, mens de fleste her har hud som minner om reklame for Pitz Buin.

Jeg snakker gebrokkent. Det språket jeg prøver å kommunisere med de innfødte på er ikke deres morsmål. Jeg stotrer i vei med fakter, følelser og feilbøyde verb på kastilliansk, mens de fleste her har katalansk som morsmål. Butikkdama tror sikkert jeg er halvtomsete som uttrykker meg så klønete.

De lokale skikkene er ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri bedt til Maria, noe jeg tror er relativt vanlig her.

Gangsettet mitt er  annerledes. Jeg går mye fortere. Jeg har flate og praktiske sko (les flytebrygger) som jeg kan tilbakelegge store avstander til fots med mens damer det er naturlig å sammenligne seg med aldersmessig har elegant og høyhælt skotøy. De går sakte og grasiøst og får meg til å føle meg som en slags nervøs elg som har gått seg bort fra skogen.

Siden mannen min har en annen og gunstigere pigmentering enn meg kan det godt hende at de innfødte blir småirritert når de tror at jeg har kommet hit for å ta mennene deres. Jeg håper ikke de snakker slik om meg bak ryggen min: “Gjør hu der no gæærnt, reiser`a rett hjem dit `a kom fra”. Jeg er kjemperedd for å gjøre feil, misforstå og drite meg ut. Hvis noe går galt er tårene der med en gang. I Norge kan jeg snakke meg ut av enhver situasjon.

Jeg blir veldig glad når de innfødte snakker sakte og enkelt. Jeg blir glad når de smiler og reformulerer og sier at jeg klarer meg fint. Jeg blir glad når de sier velkommen og spør hvor jeg kommer fra. Det skal jeg huske på når jeg kommer hjem og igjen er innfødt – ikke innvandrer.

Allsang “på grensen”??

Mrs Maerris er gift med en psykolog. Psykologer legger av og til annen mening i ord og uttrykk enn oss ikke-psykologer. For meg er “grense” det samme som en fysisk skillelinje, for eksempel den mellom Norge og Sverige.

For psykologer er “grense” noe abstrakt, men svært viktig, en slags avklaring av jeget. Å sette grenser for seg selv og andre helt essensielt i psykologien. Uten slike mentale gjerder er man fortapt. “Grenseløs” er et negativt ladet ord som beskriver en invaderende og framfus person som trenger terapi og selvrefleksjon. Min mann psykologen synes for eksempel det er helt vanvittig at organisasjonen “Médicins sans Frontières” er oversatt til Norsk med “Leger uten grenser” og ser for seg helt ville leger som turer fram, bedøver, medisinerer og opererer på en slags idealismens speed – helt grenseløst.

Jeg har ikke sett programmet, men jeg vet det finnes.  ”Allsang på grensen” ledes dessuten av hun derre aldeles skjønne, smilende, romantiske og søte Katrine Moholt. Jeg kan nok geografi til å forstå at de mener “Allsang på landegrensen (til Sverige)” siden programmet er tatt opp i Halden, men allikevel assosierer jeg som om “grense” her er brukt i  betydningen “moralsk grenseland”, “på kanten”, “nesten over streken”.

Jeg innbiller meg at de synger sanger som “Drita full før Drøbaksundet”, “Dra til Helvete”, hele diskografien til Luksus Leverpostei og slagere fra Haburgs Reperbahn. Men det ville jo aldri hun derre aldeles skjønne Katrine Moholt funnet på. Men kanskje Tommy Steine….

Parafrase over en statssekretær

I serien ” Mrs Mærris prøver seg på ting hun ikke kan” er vi i dag kommet til politisk satire.

På åpnningen av legeforeningens landsmøte i Bodø onsdag var det helsepolitisk debatt med Høyre og Fremskrittspartiets ledere og en statssekretær fra Helse og Omsorgsdepartementet (Ap). Helse og omsorgsministeren meldte avbud fordi han måtte stille i Stortinget. Statssekretæren som stilte i stedet matchet Bjarne Håkon Hanssen på dialekt og kjønn, men ikke alder og vekt. Arbeiderpartiets løsning på alle problemene i helsevesenet var at kommunene skulle bruke mer penger på forebyggende medisin, slik at innbyggerne ikke ble syke og måtte på sykehus. Hvis folk allikevel ble syke og måtte på sykehus skulle kommunen få svi gjennom å betale regningen.

Parafrasen over åpningsinnlegget hans er ingen ordrett gjengivelse, men den gjenspeiler nivået av saklighet, graden av veltalenhet og antall gode poenger.

”Hainn Bjarne Håkon måtta still i Stortinget i dag, og når ´n Bjarne Håkon må nåkka, så mån få lov å gjør de, ænten de e Stortinge hainn må på, eller for æksæmpel do. Vi veit jo aill at sønn hans Bjarne Håkon hadd problema med luft i magen, å for å sei de såinn, han e jo far te søinn sin hainn Bjarne Håkon. Hainn kaillen som årna magen te sønn hans Bjarne Håkon e ut a drift no, så når `n Bjarne Håkon sei at ´n må nåkka, så må ´n få forlat romme. Det e bæst for aill….

Over te folkehelsa. La mæ ta ett æksæmpel. Når e det lurt å kjøp badering? Før eller etter du plumpe uti vainne? Vi i arbeiderpartie vill at de e kommunan skal betal før baderinga te innbyggeran, og dæm ska kjøp dæm i go ti før badesessongen. Det hoill itj å kjøp badering i sæptember om dokk forstår. Baderinga te aille på kommunans regning! Det e myttji dyrar me rædningsaksjona enn baderinga!

Hmmm…fordi æ itj har me påvverpointen min så glæmt æ a å bytt ut ”badering” med “forebyggende hælse” i metaforn, og “vainne” med “sjukehus”. Om dokk forstår. No vill æ itj snakk meir om hælsepolitikk, for æ skal ta tæksi te flyplassen med a Siv Jænsen, å hu skjøinn itj de herre med baderinga. ” 

Inne i bobla

Bekymringsmelding:

Tygd på og spyttet ut?

Matapostelen Mærris som nesten rangerer halvfabrikata mat over FrP på lista “10 ting Mrs Mærris misliker heftig”, har  laget middag ved hjelp av selve banneordet i Mærriskirka – Uncle Ben´s sweet n´sour. Det har også vært tilfeller av posepotetmos og produkter fra Toro. Ungene drikker eplejus til middagsmaten og det er observert opptil flere eksemplarer brukt plastemballasje i restbosset. 

 

Symptomer: Ingen blogging. Ingen avislesning. Ingen TV-titting. Ingen svømming. Ingen blir invitert på middag. Ingen solbrenthet på tross av pent vær. Ingen søndagsturer. 

Tegn: Hjertebank. Ømhet i høyre underarms ekstensormuskulatur som ved hyppig bruk av padde (jfr tidligere innlegg, den som styrer datapekeren er jo omdøpt!).

Diagnose: Disputas.

Behandling: Praktiske øvelser med powerpoint, intense litteratursøk og streng organisering av informasjon.

Prognose: God. Sykdommen forventes fullstendig helbredet i løpet av to uker.

Færra te Mexico??!!

Jeg kan ikke tenke på Mexico uten å tenke på Lynni Treekrem. Assosiasjonen er rett og slett uunngåelig. Pga nyhetenes stadige rapporter fra svineinfluensaens herjinger i nevnte land tenker jeg ofte på Lynni Treekrem nå. “Færra te Mexico” er tolket med herlig aksent og lekkert drapert i salsarytmer av Hovedøen Social Club, se og hør her:

(For ordens skyld, folkehelseinstituttet har ikke gått ut og anbefalt Lynni å fortsette å smøre brødskiver…..)

Med stetoskop og naglebelte

Det kan være et problem å være spartansk på grensen til gjerrig og samtidig opptatt av design og klær. Jeg har i alle år tilfredsstilt meg selv nærmest gratis gjennom loppemarkeder, Fretexbutikker og mine besteforeldres velfylte kjeller, men i de  årene har også H&M bidratt til garderoben gjennom sine designkolleksjoner. Karl Lagerfeldt gikk meg hus forbi, men Stella McCartney, Victor & Rolf, Madonna, Roberto Cavalli og Comme des Garcons har jeg fått med meg. Jeg har stått først i køen, krøpet under gitteret med en gang de begynte å heise det opp, og jeg har grabbet til meg. Jeg har trått over grensa for vanlig folkeskikk bare for å få pyntet meg litt – i billig design. Min oppførsel og entusiasme har faktisk vært så påfallende at jeg har blitt filmet og kommet på TV 3 ganger i forbindelse med H&M lanseringene… (det er slettet fra NRKs nettarkiver, dessverre, ellers skulle jeg ha lenket…)

I går sendte jeg min kjære nabo på Matthew Williamson fordi jeg selv var forhindret.  Hun sloss med liv lemmer, vant og kom hjem med dette fantastiske naglebeltet i blå metallic.

Her ser man det stylet med stetoskop og søsterur. Pasientene mine har ikke sagt noe om det, men det trenger de ikke, jeg vet det er fint. 

Hverdagsluksus i globale krisetider

Mrs Mærris er som oftest den kjipe. Hun stiller spørsmål som: “Skal vi virkelig bruke penger på å kjøpe ny do når vi pusser opp badet, skal vi ikke bare bruke den gamle lyseblå fra 1965?” og “Skal vi virkelig åpne en flaske gul enke på annen påskedags kveld, bare du og jeg?”.

Jeg sier økonomi, gjenbruk, og askese, hvor Mr Mærris sier kvalitet, forbedring og nytelse. Heldigvis følger min mann ofte sin egen magefølelse. Som i kveld. Det smakte aldeles himmelsk med et glass gul, boblende enke. Vi har jo dessuten slik en kork man kan pumpe lufta ut av den musserende flasken fra, slik at resten kan fordeles på to kvelder til den kommende uka.