Publisert av: maerris | august 28, 2010

Mrs Mærris vs Bergen Kommune.

I 14 år har jeg syklet i Bergen. I sol og i regn; på fortau, i kollektivfelt og ved hvite striper; hele tiden med en følelse at jeg ikke er ønsket. Ikke fordi jeg er Østlending, men bare fordi jeg sykler.

Kommunen prøver alt den kan å få meg til å slutte med det. Den har laget effektive sykkelfeller i form av uforseelige kantsteiner (f. eks der Øvregaten møter Vetrlidsalmenningen),  og sykkelbaner som ender i intet (f. eks ”Sandviksruten” som plutselig stopper inne i et hjørne av betongblokker ved Skoltegrunnskaien).

Der hvor det kunne vært fint sykle (for eksempel ved store Lungegårdsvann) hersker det totale fotgjengeranarki. Der har kommunen satt ut skravlende venninnegjenger som går 4 i bredden, og de har alle har fått tildelt roller som de ivaretar svært godt når jeg nærmer meg og plinger forsiktig med sykkelklokka. To av dem går da hver sin vei slik at hele veien blir sperret, ei av dem kvepper så hun nesten dåner og den fjerde hytter med neven og roper at jeg må flytte tilbake til Østlandet der jeg kom fra.

Å lage regler for fredelig sameksistens mellom myke trafikanter har Kommunen bevisst tatt avstand fra. Kommunen vet at så lenge det hersker forvirring med hensyn til hvor syklistene egentlig skal gjøre av seg, så vil de fortsette å kollidere med hverandre og skape muggen stemning på fortau og ved fotgjengerfelt. Ikke fillern om Kommunen vil male opp baner slik at fotgjengere kan gå i fred og syklistene komme fram. «Det blir som med krabbar som går i samme stamp,» uttalte Bergen Kommune til amerikanske bilprodusenters bransjetidsskrift «King of the Road». «De bitar klørne av hverandre og mistar helt pæppen, » sa kommunen til journalisten som ville vite hvordan Bergen hadde lykkes så godt  i å holde tallet på hverdagssyklister nede i et land med ellers relativt sprek befolkning.

Kommunen har tenkt at hvis de gjemmer den kronglete adkomsten til sykkelstien ved Store Lungegårdsvann helt bort for dem som kommer fra sentrum, så vil færre sykle.  Ikke noe skilting, sier Kommunen og koser seg når den tenker på at syklistene fra sentrum må forsere horder av passasjerer som velter ut fra togstasjonen i morgenrusjet. Kommunen har dessuten lagt inn en snedig liten flaskehals på fortauet der alle morgensyklistene fra Landås møter sentrumsyklistene som skal sørover.  Så der stopper vi pent, og sykler en og en, for å sykle parallelt med bybaneskinnene i veibanen er vi, til Kommunens store forundring, for smarte til å prøve på.

I Kommunens hemmelige aksjonsplan ”Bergen – et fullmotorisert Helvete hvor livskiten bankes ut av enhver syklist” formelig lyser det av antisykkelkreativitet. Ved Årstad har brede vegskuldre med plass til syklister måttet vike for Magnoliatrær på hver side av veien. Sykler du forbi Årstad kan du nå velge om du vil skremme fotgjengere på fortauet, irritere bussjåfører i kollektivfeltet, sykle Magnoliaslalom eller risikere liv og lemmer i den vanlige veibanen.

En ting skal Kommunen ha. De stiller opp med medisinsk behandling når en syklist som på grunn av generelt kaos i trafikkbildet for sykler ikke vet bedre og skvetter fram fra bak en diger container og kolliderer med en annen syklende i Kong Oscars Gate. Når man blør som en gris fra hodet slipper man raskt til på systua ved Bergen Kommunale legevakt for sammenlapning.

Mrs Mærris sykkelskadet og sammenlappet

Reklamer
Publisert av: maerris | april 6, 2010

Storbyferie med småbarn

Valencia er full av både gammel og ny arkitektur, friområder, museer, parker og kulturinstitusjoner, men det bryr ikke toogethalvtåringer seg noen ting om. I vårt tilfelle bryr toogethalvtåringen seg mest om å tulle, kose, prøve grenser, klatre, gå i motsatt retning av resten av familien, elefanter, jusdrikking og Hinkel Pinkel.

Det er mange grunner til at storbyferie med fordel kan utsettes til toogethalvtåringen blir litt eldre.

For det første har han lette tvangstanker som at når han går ned en trapp, så går han den opp igjen med en gang, noe som er lite formålstjenlig etter et skjema til rimelig framdrift i storbyen.

For det andre synes han at det å sitte i vogn/sykkesete/bæresele er drepende kjedelig. Skal man gå bortover er det helt nødvendig å plukke stein, pirke i hundebæsj og med jevne mellomrom smake på asfalten. Ethvert gjerde/veisperring er til for klatring og balansering.

For det tredje er det vanskelig å moderere denne for oss voksne noe aparte adferden. På vennlig henstilling til endring reagerer han som om det er ironi , det vil si han bryter ut i en søt latter som får oss til å le også fordi han er så søt. På strengere henstillinger reagerer han som om han utsettes for vold  og skriker ”auau, nei, nei, ikke, ikke, mammaaaa!!!”

For det fjerde banner han som en bryggesjauer. Han kan ikke noe for det stakkar, og det går vel spanjolene hus forbi, men hadde blitt småflau hvis min sønn hadde lagt seg ned i Bogstadveien og brukt ukvemsordene sine. Jeg nevnte hans fasinasjon for elefanter og Hinkel Pinkel. Dette blandet med lite presis uttale resulterer i noe som likner djeveldyrkelse og obskøn ordbruk. Min lille blode, blåøyde engel økonomiserer slik med språket at elefanten blir ”sattan” og Hinkel Pinkel ”Pikken”.  Et av utbruddene i Valencia omhandlet hans skuffelse over mangelen på elefanter i akvariet. Han la seg ned og ropte på dem… Dessuten maser han om røyk. ”Jeg røyker!” utbryter han stadig, ganske utålmodig. ”Fumo!!! Fumo!!!” Han prøver å si at han er tørst og vil ha jus. På spansk heter det zumo, men han bytter ut z med f.

Tillegg 22.06.10: Skrutrekker=sKrUtreKker (har kamuflert slangbetegnelsen på et sentralt mannlig organ i små bokstaver, slik at ikke min blogg får treff av de som googler slike ord i stedet for, ja for eksempel snirrel (copyright: svigermor).

Publisert av: maerris | mars 8, 2010

Día Internacional de la Mujer Trabajadora

I Spania har de 4 mnds fødselspermisjon, ikke ammefri og lavere andel yrkesaktive kvinner.  Alikevel er det ingen tog i gatene og lite oppstuss om 8. mars. Det står litt om kvinnedagen i avisen, men det er ingen som gratulerer hverandre med dagen. Den eneste gratulasjonen jeg har fått er av fra min mann. Han har forøvrig ryddet hele kåken, vasket og lagt på rent sengetøy mens jeg har vært på jobb. Takk!

Publisert av: maerris | mars 8, 2010

Det snør i Barcelona!

«Utetime, utetime» husker jeg vi ropte på ungdomsskolen på ekstra fine vårdager. Det var vanskelig å konsentrere seg inne når været var spesielt godt. I dag sjedde nesten det samme i Barcelona. Det snødde for 4 gang på 40 år!

Stemningen på jobb var en blanding av oppskjørtet entusiasme og oppriktig bekymring. De fleste stod ved vinduene og så ut mens de ringte familiemedlemmer for barnslig begeistret å opplyse om sjeldenheten, mens de avtalte kriseplaner for henting av barn i barnehage og på skolen. På terrassen ble det kastet snøball, og folk gikk ned på den snødekte stranda for å ta bilder.

Her har ingen vinterdekk og glattkjøringskurs er på ingen måte obligatorisk for førerkort, men råkjører på slapseføret gjør de alikevel. Helt til de krasjer. Mange Barcelonere fikk derfor en lang, kald og våt hjemvei i dag. Trafikken på veiene står praktisk talt alle steder, bussene stoppet kl 16.30 og står «inntil situasjonen bedrer seg», i følge avisen La Vanguardia. Folk som skal nordover bør helst bli i byen og kommunen tilbyr hotellovernatting til redusert pris for de som ikke kommer seg hjem!

Vi bor ved sjøen og har bare noen centimeter snø, men litt lenger nord i byen, noen få høydemeter over oss, ligger det et ca 20 centimeters hvitt teppe. Øyenvitneskildringer fra familiemedlemmet som går på skole oppe ved Zona Universitaria sier at bussene står kolliderte i veiene og drosjene nekter å kjøre. Flere i klassen hennes så snø for første gang i dag, og i morgen er det ikke skole pga trafikkaoset!

Snø på palmene ved bassenget i bakgården

Publisert av: maerris | mars 8, 2010

E’ ve’ te’ Bergen

Metropolen Barcelona har mengder av kulturelle tilbud. Det formelig flommer over av opera, danseforestillinger, kunst og kultur, men noen ganger har Bergen mer å komme med. For eksempel 20. mai 2010. Da kommer Flight of the Conchords. Jeg er blodfan og hadde glatt overnattet i kø på åpen traffikert gate for å sikre meg biletter! Her er en beskrivelse.  Det finnes mange gode snutter med dem på youtube, blant annet denne:

Publisert av: maerris | februar 13, 2010

Hvilket språk snakker de i Syden?

Store deler av livet har jeg antatt at de snakker spansk i Spania. Dette er bare en kvart sannhet, så hvorfor har jeg trodd det? Fordi det høres logisk ut? Norge-norsk; Frankrike-fransk; og spania-spansk, liksom? Det er faktisk Franco sin skyld.

Det nordmenn pleier å kalle spansk kalles som oftest kastilliansk  (castellano) av de ca 330 millioner menneskene som har det som morsmål. Kastilliansk utviklet seg fra latin i de nordlige delene av Spania, og ble hovedspråket i kongedømmet Castilla rundt Olav en Helliges tid. Spania har imidlertid 3 andre språk, som er like spanske: katalansk (catala), galisisk (gallego) og baskisk (euskera). Ca 9 millioner eller 22 % har et annet morsmål enn spansk! De fleste av disse er billinguale og snakker perfekt kastilliansk også.

Men tilbake til Franco (intet mindre enn Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo….!!!!), diktatoren som hadde makta fra 1939 til han døde i 1975. Han styrte etter eget hode, og en av grillene hans var å bygge sterke spanske symboler som kunne forene folket. Han nøret opp under erkespanske tradisjoner som for eksempel tyrefekting, og han undertrykte systematisk katalansk, galisisk og baskisk.

All korrespondanse, alle skilt, all reklame og all kringkastning måtte foregå på kastilliansk, ellers vanket det, i beste fall, mulkt. Mine kontorvenninner forteller at Francos menn gikk rundt i hjemmene her i Katalonia for å sjekke om titlene på bokryggene var kastillianske eller katalanske. Det kan være en røverhistorie, men det er helt sant at katalanske, galisiske og baskiske barn ikke fikk undervisning i på morsmålene sine. Omtrendt som om norske barn bare fikk undervisning i engelsk.

Moderne kastilliansk slik vi kjenner det i dag oppstod på 1500 tallet, og det har alltid hett kastilliansk inntil noen i 1925 fant på å utgi en ordbok som brukte betegnelsen spansk.  Franco heiv seg på denne trenden, og gjennom å bruke betegnelsen spansk om kastilliansk sa man på en måte at de andre tre er mindre spanske.

Galisisk et romansk språk som snakkes i det nordvestre hjørnet av Spania og ligner på portugisik. Baskisk likner bokstavelig talt ikke på noe(n andre språk). Katalansk er også et romansk språk, og det snakkes her i det nordøstre hjørnet av Spania (Catalunya) og på Balearene. Jeg trodde katalansk var en kastilliansk dialekt, og at det var lett å forstå det om man snakket kastilliansk.  Jeg tok feil. Helt feil.

For innfødte kasillianere tar det kanskje 3 måneder før de forstår det, og lenger enda før de snakker det. Det er slett ikke som på norsk og svensk, hvor man kan hete Fredrik Skavland og bytte ut «kjærlighet» med «kjærlek» så kan man ha talkshow i Stockholm. Katalansk og kastilliansk er definitivt i slekt, men lenger ute enn søsken. Kanskje ikke engang fettere.

Det er 4.5 million som har det som førstespråk, det er 9 millioner som kan snakke det og 11 millioner som forstår det. Jeg regner meg ikke blant de 11 en gang, men min datter er blant de 9. Etter Francos død og demokratiets gjeninnføring, er  katalansk undervisningsspråk på de offentlige skolene i Katalonia. Jeg har tatt film av norsk jente, snart 5 år, resitere et katalansk juledikt og noen vers om fred, men jeg får ikke til å legge det ut. Fillern også. Skal jobbe med saken.

Publisert av: maerris | januar 6, 2010

For mye Munch for Oslo?

Oslo var på nettforsiden til El Pais i dag. Nei, det dreier seg ikke om Petter Northug (jeg tror de ikke bryr seg så mye om ham her), det gjelder Munch. Den spanske arkitekten Juan Herreros har tegnet det nye Munchmuseet som skal bygges i Bjørvika, og i følge El Pais er det frisk debatt om prosjektet. Bygningen er for høy, feilplassert og vil stjele oppmerksomhet fra Operaen, hevdes det derhjemme.

Som selværklært Bergenser og i tillegg midlertidig utvandret har jeg knapt rett til å uttale meg, men på min egen blogg må jeg få kunne fnyse litt av gamlelandets feighet og frykt for det nye. Jeg bor nå i en by hvor jeg synes de er modige, rause, nytenkende og nesten grensesprengende når det gjelder arkitektur, estetikk, utsmykning og disponering av byens fellesområder. Barcelona har på mindre enn en halv mannsalder gått fra å være en by med tung industri som ikke tiltrakk seg noen, til å bli en åpen, moderne og spennende strandby hvis besøkstall bare slås av Paris. Fordi de har våget. Fordi byplanleggerene har gjennomført prosjekter som har medbrakt radikal forandring.

Slutt å drøvtygge på det tradisjonelle, det harmoniske og det akseptable og ri videre på Operabølgen i Bjørvika. Det tror jeg Oslo trenger.

Publisert av: maerris | januar 6, 2010

Hellig trekongersdag

I dag er det Hellig trekongersdag, 13. dag jul. Fra jeg var liten har jeg synes den dagen er litt trist, det betydde at juletreet skulle ut. I Spania kulminerer julefeiringa i dag. Alle har fri fra jobb, barna får gaver og de spiser heftig lunsj med familien.

I går ankom de Hellige Tre Konger byen. De kommer gjerne med båt, og paraderer gjennom gatene på lastebiler i kongeklærne sine. De kommer med brask og bram og stor ståhei, kaster snop til barna langs veien og viser at de har med seg masser av gaver. Om kvelden må barna være snille, legge seg tidlig, pusse skoene sine og sette fram mat og vann til kamelene som de de Hellige Tre Konger kommer ridene på. Om morgenen er vannet drukket opp, maten spist og det ligger gaver til barna – hvis de har vært snille. Hvis de ikke har oppført seg får de bare carbon – et stykke godteri laget av sukker som ser ut som en tavlesvamp.

Paradene er arrangert av kommunen og hver bydel har sitt opptog, men barna tror det er de samme hellig tre konger som gav Jesusbarnet gull, røkelse og myrra – akkurat som barna hjemme i Norge tror på nissen. Siden jula opprinnelig er en kristen høytid, synes jeg det er vel så logisk at det er de vise menn som gir gaver og ikke nissen. Men spanjolene har tatt til seg nissen også, Papa Noel, så de har to gavedager. Heldiggriser. I år har vi hatt det også. Jeg vet ikke helt hva kameler spiser (Dadler? Palmebark og blader?), men jeg gjemte denne usikkerheten godt for barna og sa de kunne ta noen laurbærblad i skapet. I dag morges var de borte, gitt, og det var gaver i stua.

Publisert av: maerris | desember 27, 2009

Språklig milepæl

Jeg har lest min første bok på spansk. Jeg har lenge vegret meg fordi jeg fremdeles er nybegynner, men så fikk jeg «La ciudad de las Bestias» skrevet Isabel Allende i gave. Nå er jeg ferdig og svært fornøyd. Selv om jeg ikke forstår alle ord, forstår jeg handligen uten å bruke ordbok, og jeg innbiller meg at alskens gloser og riktig konjugerte verb bare diffunderer inn i språksenteret mitt. Yes.

Publisert av: maerris | desember 27, 2009

Juleribbe i EU

Jeg vet det er håpløst å diskutere smak, så jeg slår det rett og slett bare fast. Svineribba er kulinarisk overlegen det saltede motstykket fra sauen. Vi trenger ikke å sprengsalte og tørke maten for å konservere den lenger, så hvorfor ikke fryse ned fårepinnene, tine dem en vanlig søndag, drapere dem i hakket bladpersille, litt sitronsaft, salt og olivenolje, steike dem i ovnen og invitere venner til fårepinneparty hvor det spises med fingrene? Slik vil saueribba framkalle mer nytelse og tilfredshet.

Til alt hell er jeg gift inn i en vestlandsfamilie som på tross av sin geografiske hærkomst sverger til baconvarianten av julemat. Flaks. Min stakkars far, derimot, den tidligere grisebonden, trøstespiser kålrotstappe på julaften mens han lengter etter svin og svor. Jaja, en gir og får i ethvert forhold…

Jeg var ute i god tid for å sikre julaftensmiddagen i år, og er det noe Spania virkelig kan, så er det gris. Man får speket eller fersk, hel smågris eller oppdelt purke på nesten ethvert gatehjørne, i slakterbutikker der de ansatte kan kan det de driver med.

Det viste seg imidlertid at den nærmest hellige svineribbe var umulig å få tak i. På grunn av strenge hygieniske EU regler parteres de slaktede grisene maskinelt inne i noen slags kalde tunneller. De datastyrte slakterrobotene er programmert til å skille baconet fra ribbeina, og dette får man ikke endret på, fortalte Montse, min venninne i slakterbutikken meg. Det finnes ikke juleribbe.

Montse og jeg diskuterte litt fram og tilbake og kom fram til at det beste ville være å kjøpe et helt baconstykke og surre det på ribbeina med bomullstråd. Montse, Eivind Hellstrøm og jeg lagde skikkelig god svineribbe.


Older Posts »

Kategorier