Publisert av: maerris | oktober 11, 2008

Berlinerblogg

Vis a vis den storslåtte neoklassistiske Berliner Dom står restene av det som en gang var DDRs festsal, Palast der Republik. Fire trappehus i betong er det eneste som fremdeles har form på tomta ved siden av elva Spree. Ved elvebredden ligger hauger med stålbjelker som engang utgjorde skjelettet i byggverket. De skal sikkert gjenvinnes. DDR er  dødt, og ikke gjenvinnbart.

Palast der Republik ble åpnet i 1976 og var sete for det Østtyske parlamentet. Det fungerte også som et kulturhus for folket, med auditorier, kunstutstillinger, teater, diskotek, restauranter, blowlingbane og konserter med artister DDR kunne gå god for, slike som Harry Belafonte og Miriam Makeba. Et av byggets kallenavn var Erichs Lampenladen, Eriks lampebutikk. Erich Honecker ledet DDR fra 1971 til 1989 og det var 1001 lamper i foajeen. Lamper som helt sikkert oppnår uanstendige priser på vintagemarkedet nå. 

Byggverket  i bronsefargede reflekterende glassflater og marmor stod i grell kontrast til den storslåtte bebyggelsen i området forøvrig. Paradegaten Unter den Linden har blant annet Humboltuniversitetet, Operahuset, en diger statue av Fredrik den store, St. Hedwigkatedralen; staselige byggverk som bringer tankene til antikken. Hvis man sykler (og det skal man i Berlin), østover fra Brandenburger Tor skifter Unter den Linden navn til Karl Liebknechktstrasse ved Schlossbrucke (slottsbroen). Der lå Palast der Republik. Det første bygget på veien inn i dypeste kommunistland som nærmest luktet sosialisme. Beveger man seg lenger øst kommer DDR-tiden i revy på løpende bånd med voldsomme boligblokker, det science fiction-aktige fjernsynstårnet, Alexanderplatz og Stalinarkitekturen nedover i Karl Marz strasse. Majestetisk i sitt omfang og streng i sin minimalisme understreket arkitekturen kommunistene benyttet deres grunntanke – at mennesket alene er lite, men at menneskene sammen er store.

Palast der Republik var fullt av asbest, og måtte stenges i 1990 da vestlig helse- arbeidslovgiving også begynte å gjelde for det tidligere DDR. Fra 1998 til 2003 ble det brukt 25 millioner Euro på å fjerne asbesten, slik at bygget enten kunne rives eller renoveres. Hele 79% av tidligere DDR borgere ville beholde bygget, men diskusjonene gikk heftig. I 2005 skrev kunstreren Lars Ramberg ordet ”Zweifel” (tvil) i 6 meter høye neonbokstaver og satte på taket av bygningen, en installasjon som kommenterte diskursen rundt byggets framtid godt. 

I 2001 bodde jeg i Berlin noen hektiske måeneder som student. Jeg syklet rundt på en blå herresykkel, følte meg lost blant de tyske studentene, prøvde så godt jeg kunne å lære meg referatkonjunktiv (Er sagte, dass ser krank gewesen sei), danset tango i hvert fall annenhver kveld og var konstant og opppover ørene forelsket i ihvertfal tre forskjellige medstudenter (en etipoer, en nederlender og en sveitser), etter tur. Det klaffet ikke med noen av dem. Etioperen med Jackson Five-sveisen skremte vannet av meg med håndjernene han hadde liggende fremme da jeg ble med han hjem på studenthybelen for å drikke eplete, den adelige nederlenderen røyka for mye hasj og den litt kraftige, aldeles skjønne sveitseren som var hobbyfotograf  misforstod meg til stadighet. Jeg var så betatt av ham at jeg ble for nervøs til å kunne uttrykke meg skikkelig. Derfor syklet jeg alene rundt og utviklet et nært forhold til byen. Palast der Republik stod der enda, slitt og til nedfalls, men et besnærende bygg, jeg var ikke i tvil.

Jeg har nettopp kommet hjem fra et nytt opphold i byen jeg tror jeg elsker. Palast der Republik er borte, og det er også min tid som student. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å bruke referatkonjunktiv, for at jeg ikke lenger lar meg rive med av tilfeldig forbipasserende utlendinger og for at jeg slipper å sykle alene. Jeg har vært tilbake i Unter den Linden på sykkel med min utvalgte mann tidligere. Denne gangen var jeg selvutnevnt guide for 6 gode kolleger på konferanse.

Berlin er så stor, så utstrakt, så variert, så flott, så stygg, så moderne, så gammel, så full av historie at det er umulig å ikke bli berørt. Lei en sykkel og ta med noen du er glad i, så blir det en knalltur. Se på alt som er der, men tenkt litt på det som ikke er der lenger også, som Berlinmuren og Palast der Republik. 

Advertisements

Responses

  1. Å, Mærris, jeg vil tilbake til Berlin!
    Sykle en tur Unter den Linden og videre på kryss og tvers i og rund hele denne fascinerende byen! Jeg ble absolutt ikke mett av den lille (men helt fantastiske turen) vi hadde sammen for vel en uke siden, bare mer sulten, faktisk! Kan vi dra tilbake dit igjen – sammen? Jeg finner aldriiverden en like superduper og inspirerende guide og turkamerat som deg! Pliis!
    Takk for en ubeskrivelig bra tur – love U sister!

  2. Å, nå fikk jeg lyst til å dra til Berlin!

  3. Men då vil eg også vere med..! 😀 Her står vi på Brandenburger Tor, hånd i hånd som om det var igår.. (Ketil Stokkan, Grand Prix 1986)
    Prima innlegg, Mærris!

  4. Ich liebe Berlin 🙂 Jeg vil også tilbake igjen!! Lider fremdeles av Berlin-abstinenser! Fantastisk by opplevd sammen med en gjeng fantastiske folk 🙂 En by det absolutt er lett å bli forelsket i (forstått på begge måter)! Tydeligvis lettest å bli forelsket i de som opprinnelig ikke kommer fra Tyskland… Jeg ler meg i hjel av dine 3 erobringer!!!

    Veldig bra innlegg Mærris, jeg følte meg nesten fysisk tilbake i Berlin mens jeg leste!

    IC: kunne nesten ikke være noen andre enn deg som ville komme med Grand Prix hentydningen 😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: