Crosby, Stills & Nash (CSN) består av David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash. Når de får med seg Neil Young, blir de CSNY. De er heltene mine, alle sammen. De er, og her oversetter jeg fra wikipedia, kjent for sine intrikate vokalharmonier, stormfulle forhold, politiske aktivisme og vedvarende innflytelse på musikk og kultur. De slo seg sammen på slutten av sekstitallet, hadde langt hår og skjegg og spilte folk/rock. Jeg tror alle i bandet har hatt et forhold til Joni Mitchell, de har i følge dem selv «been to Hell and back on drugs», dessuten var de med på Woodstock. Skikkelige hippier, ikke juksehippier.
CSN har de 8 siste åra hatt ansvaret for å gjøre mine melankolske stunder vakre og ikke bare triste. Guinnevere ble skrevet etter at David Crosbys kjæreste ble drept i en bilulykke. Det er nesten godt å være litt trist når man hører denne:
Dessuten er de så kjekke å se på…..
Og så skrekkelig flinke til å synge, sammen!
Jeg digger, digger, Neil Young, elsker og ærer ham, men jeg må nesten si at han ligner litt på en ape i den midterste!!!
By: maerris on november 6, 2008
at 9:32 pm
Ja, dette er gutane sine..! Eg likar veldig godt mykje av Neil Young sin musikk. Og noko seier meg at Ingeborg har sansen for denne gjengen her… 🙂
Ingeborg: Oppfordrar deg herved til å skrive ein kommentar!
By: ingacecilie on november 7, 2008
at 12:43 am
Ja, ingeborg, plis å kommentere!!
By: maerris on november 7, 2008
at 8:52 am
Å JA, med stor og ektefølt glede vil eg kommentere.
Feil (som svært uvanlig) kjære IC, eg har ikkje sansen for, eg elsker!
Alle de forskjellige konstellasjoner, alle sine soloprosjekt og band alle har vært med i.
Aller mest djupt og inderlig Neil Young (kan eg sei det uten at de andre blir triste?!!). Men du ser, faktisk rett før eg leste dette innlegget hadde eg vore på garasjen heime i Vikedal og sydd på ullgenserane som eg produserer for Salhus trikotasjemuseum. Og det siste eg hadde hørt på var Neil Youngs «Alabama», og ein blir gal og sinnsjuk i hjerta. Og eg ser ut vinduet; ut på grå grus og gult gras og ein parkert traktor, ja då er ein på ranchen til Neil, og det er fantastisk. Då er livet fantastisk.
Og eg elsker Joni Mitchell òg. Dersom Joni Mitchell hadde vore ein såpeserie, trur eg me alle skulle ønskt at ho blei kjæreste med (for alltid, til slutt) Graham Nash og at de levde lykkelig sammen resten av livet.
Vakkert og følelsesskrikande. Uten fokus.
Flott innlegg, Mrs Mærris! Hurra!
By: Ingeborg on november 9, 2008
at 1:56 am
Disse legendariske herrene har aldri vært blant mine favoritter (jeg foretrekker fremdeles den litt mer hardtslående sorten 😉 ), det er vel Hr. Young jeg har det næreste forholdet til, men spesielt den siste sangen der er faktisk fin.
Og så har jeg vanvittig sans for harmoniene!
Flinke er de, uten tvil.
Men mine langhårede helter skal ha litt mer sminke, litt trangere og gjerne mer fargerike bukser og tøffere boots. *knegg*
By: enhjorning on november 14, 2008
at 9:45 pm
Å, herlighet, eg ser eg har vore i det pompøse hjørnet! Sikkert fordi eg skreiv kommentaren altfor seint på natta. Derfor fant Gud opp søvnen.
Neil Young og co har forøvrig dritkule, skitne sko og rippa bukser og flotte frynseskjorter eller kva med ein gammal genser eller ein crazy kaftan! Ikkje at eg er uenig med enhjorning av den grunn, eg seier gjerne ja takk til kul sminke og psykedeliske bukser – litt meir usikker på «tøffere boots» 🙂
By: Ingeborg on november 16, 2008
at 8:44 pm
Ingeborg: Pompøst eller ei – du skriv uansett dei beste kommentarane!
Shine on you crazy diamond 🙂
By: ingacecilie on november 16, 2008
at 10:32 pm
Jeg er veldig glad for ALLE kommentarer, om man deler min smak (Ingeborg), er pompøs (Ingeborg), om man er famous blogger (IC) eller man digger tøffe boots (Enhjørning). Jeg blir faktisk ekstra glad om det er litt hemningsløst og pompøst, Ingeborg. Du er en fantastisk kommentator!
By: maerris on november 17, 2008
at 8:05 am
Har tagget deg 🙂
By: Tante Grønn on november 27, 2008
at 9:51 pm