Publisert av: maerris | januar 6, 2009

Kabe Smaragd

I fjor på denne tiden boblet min utvalgte mann og jeg selv, Mrs Mærris, over av entusiasme ovenfor det vi var overbevist om skulle bli den nye, nye, store, store, kule, hippe ferietrenden – camping. Vi skulle ikke ha ny, dyr, stygg og kvalmende moderne campingvogn, vi ville ha en gammel, billig og stilig retrovogn. Fri som fuglene skulle vi suse rundt i Europa på minibudsjett med full pott på opplevelser og intimt familiesamvær. Min utvalgte er en handlingens mann, særlig når det gjelder det å orientere seg på nettet. Vips så hadde han los på en gammel sak med rød stripe på siden som stod pent parkert i Sør-Sverige. Plutselig var den svenske ekssvigerfaren til en slektning satt på saken, og vognen ble bestiktiget. Ikke mange helger etter var min mann, nettets retrosporhund, på vei de mange milene til Sør-Sverige i bil, sammen med en god kamerat han på mystisk vis hadde klart å overtale til å være med. Mrs Mærris hadde laget retrocampinggruppe på Facebook og var i full gang med å tråle byens Fretexbutikker etter passende servise til den deilige farkosten vi skulle tilbringe ferien vår i.

Karmaen til Kabe var ikke så tydelig i virkeligheten der nede i Sør-Sverige som den var på bildene. Min utvalgte mann fikk delvis kalde føtter, men han var for langt hjemmefra til å angre. Det var dessuten meningen at vår grønne Passat og den rødstripete Kabe skulle bli gode venner, men det ble ikke slik. Under påvirkning av den tunge Kabe, godt hjulpet av en mekanikertufs fra Sotra som ikke gjorde jobben sin skikkelig på forrige service, kokte Passat og brøt sammen midt i ingensteds på den svenske autostradaen. Det regnet, resten av E6 kjørte i 140 km/h mens min utvalgte mann og hans uskyldige medsammensvorne måtte stoppe hver 20. kilometer for å fylle vann på Passat.

Siden sommeren var fin i Norge og forholdet til hytteeiende svigermødrene var overraskende uproblematisk, forble Kabe stående i opplag på Østlandet. På ettersommeren kom den hjem, til villastrøket der vi bor. Planen var å parkere den på en naturskjønn campingplass med sjøutsikt på Strilelandet, men unger, jobb og hus (UJH) tok så mye tid at Kabe stod alene nede i veien. Til stor irritasjon for naboene. Like oppunder jul ringte en av våre tilårskomne naboer på døra vår. Hun spurte om vi kjente til «lastebilen med svenske skilter» som stod parkert slik at den stjal de nedre fem prosentene av utsikten hennes. Det var flere i omegn som var redde for at det skulle slå seg ned flere ”sigøynere” i nabolaget, så de hadde ringt politiet som dessverre ikke kunne gjøre noe. Min utvalgte mann erkjente til sin egen forfjamselse ikke eierskapet på Kabe, han tok en spansk en; han lovet nabodamen ”å ringe han svensken som eide driten”. Tjue minutter etterpå var Kabe Smaragd lagt ut på finn.no. Tjue timer etterpå hadde vi solgt Kabe, til et par som boblet over av entusiasme over muligheten til å feriere trangt, billig og retroaktig….

Vi lot oss rive med. Vi lot fantasien løpe av med oss. Vi piska opp stemningen.
Vi tok feil. Vi overvurderte oss selv. Det er helt greit.
82531

Advertisements

Responses

  1. Godt og morsomt skreve som vanleg, Mærris! Godt nytt bloggår!
    Høgdepunktet for min del var så definitivt din utvalgte mann sin godt utvalgte kommentar (eg tar den på korrekt dialekt): «eg ska ringa han dere svensken så eige driden..» 😀 Genialt!
    Ja, det er så absolutt lov å la seg rive med – tenk så kjedeleg livet ville vore viss ikkje…
    Helsing ms CarriedAway 😉

  2. Ha ha, helt herlig skrevet, Mrs Mærris! Jeg syns bare det er en god og sjarmerende egenskap å bli entusiastisk og å kunne la seg rive med. All gleden dere hadde i planleggingen av det veier jo opp for litt dårlig samvittighet for at den ikke er i bruk. Enig med IC i at høydepunktet absolutt var da din kjære tok ansvar i nabolaget og sørget for at dritten etter svensker og sigøynere ble fjernet 😉

  3. Hei, helt strålende skrevet! 🙂
    Lurte på hvor den var blitt av, rett før jul! Hvis den hadde blitt stående, hadde det kanskje åpnet for nye tiltak i strøket.
    Jeg er jo nesten litt sigøyner selv, kunne kanskje startet som spå-dame oppe på snuplassen, det hadde vært noe å skilte med i nabolaget! Tenker det hadde pyntet opp foran den stygge barnehagen.

  4. Entusiasmen var det ingenting å si på! Jeg var mektig imponert over prosjektet, og har mange venninner som «kjenner en som har en venninne som reiste Europa rundt med mann og tre barn i fire uker i en Kabe Smaragd»! Så historien vil leve videre, selv om den nå blir mer en «urban ledgend». Vanvittig bra kommentar fra frode!! Tenk å fornekte stakkars kabe på den måten! Jeg har en kompis som skriver i Bladet Tysnes, og nå i kveld leste jeg hans kronikk om nødvendigheten av ryggmargsrefleks. I hans tilfelle livreddende ved f.eks spørsmål fra samboeren om hun hadde lagt på seg i julen. Viktig å ikke nøle før man svarer på slikt;) Frode sin ryggmargsrefleks er det ingenting å si på; den har nå bevart nabofreden og sitt eget og familiens gode navn og rykte. Entusiasme og ryggmargsrefleks, tror man kommer langt i livet med det:)

  5. Takk for kommentarer! Det er godt å se at man på tross av laber blogginnsats siste måneder fremdeles har lesere!
    At vi ikke tenkte på å danne spåkonebissniss, Linda?! I krisetider går jo sånt så det griner!
    Han kompisen i Bladet Tysnes er nok en særs intelligent mann!
    Lenge leve entusiasmen!

  6. Driten kom fillermeg på sonitus! Det er første gang for meg!

  7. Grattis med sonitus 🙂 Det var sånn jeg så innlegget. Pleier jo sjekke bloggen din jevnlig, men sonitus var der før meg denne gangen 😉 Morsomt. Håper du fikk mange lesere!

  8. Gratulera så mykje med Sonitus-debut! 😀 Vel fortjent! Du kjem nok til å få mange innlegg der etterkvart, Mærris – du skriv jo så godt at det er ei sann fryd! Som både eg og Marte merka i bloggoppstarten, tok det litt tid å «bryte gjennom Sonitus-lydmuren», men etter først å ha blitt «oppdaga» er det mykje lettare å få nye innlegg på Sonitus. GOD HELG!

  9. Hm. Hva er Sonitus?

    Ankelfrakturekspressen.

  10. Her i huset (ja, nå har vi flytta!) har vi ledd godt av det gode svaret. Gjenkjennelsesfaktoren er klart til stede, for vi har helt urettmessig latt en felleseid gardintrapp oppholde seg på ukjent adresse i flere måneder, og da den plutselig materialiserte seg igjen og en av naboene (altså en medeier av trappa) uttrykkte overraskelse over gjensynet, ble vår rolle i saken grundig fortiet av min bedre halvdel – til nevnte halvdels egen bestyrtelse. Menneskenaturen …

  11. Takk for gratulasjoner!
    halsbrann (har du det også, i tillegg til ankelfraktur?) : Se på sonitus.org, de plukker ut blogginnlegg og legger lenker til dem på denne siden, så kan man surfe seg gjennom det de synes er toppen av norsk blogg den dagen.

    Korrekturleseren: Det er godt å ha deg med, i kraft av ditt korrekturleservirke, og i kraft av deg selv. Jeg vil gjerne at du skal komme med korrektur! Og gode kommentarer.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: