Publisert av: maerris | mars 17, 2009

Barn, dialektimperialisme og brann.

Som akademikerdame er jeg opptatt av å ikke formidle for mye opptatthet av barna mine utad. Jeg må ikke gå i bare-referere-til-hva-ungene-har-sagt-og-gjort-for-noe-morsomt-fella, det vil i mine kretser være sosialt harakiri. Jeg må beholde min personlige integritet som selvstendig tenkende menneske og ikke bygge hele min identitet rundt morsrollen. Jeg må ikke la medmennesker lede meg ut i fristelse ved å la dem trykke på ammeerfaringsknappen eller skru på småbarnstrassbryteren, for da går jeg skikkelig i baret, holder monolog og kjeder et stadig minkende antall tilhørere. 

Jeg godtar denne strenge uskrevne kodex av to årsaker.  For det første fordi jeg er et selvstendig tenkende menneske, ikke bare mor. For det andre vet jeg at barna mine interesserer hovedsakelig meg, min mann og i noen utstrekning besteforeldrene. Mammadelen av meg synes at barna mine er spesielt flotte, vittige, veslevoksne, søte og intelligente.  Det selvstendig tenkende mennesket i meg forteller meg at dette er subjektivt føleri.

Allikevel, må jeg blogge, bare bittelittegrann, om barna.

Som snakker av det kongelig kjipe, norske Østlandsk har jeg har alltid tenkt at det må være rart og litt sårt å få barn som snakker annerledes enn deg selv. Det er det selvfølgelig ikke, det er bare fint. Min datter snakker perfekt bergensk, min mann jærsk, og jeg snakker dritlending, som mannen min så smigrende kaller det. Vi er gode til å herme etter hverandre og har det gøy med det.

Det er imidlertid noen aspekter ved byen Bergen jeg ikke er helt klar for at min datter skal integrere like fullstendig som språket. Mrs Mærris, som er komplett blottet for både ballfølelse og sportsinteresse, snakker selvfølgelig om fotballklubben eller fenomenet Brann.

(Advarsel, ADVARSEL, nå følger en sånn typisk jeg-har-et-barn-som-har-sagt-noe-søtt-og-vittig-historie…)

Min datter lekte og sang i badekaret. ”Brann, brann, brann, heia brann, blo e tjokkare enn….” sang hun. Igjen og igjen, en slags kortsluttet versjon hvor hun gjentok refrenget hele tiden og aldri kom inn på verset. De sang den visst i barnehagen. Jeg spurte om hun visste hva sangen handlet om. ”Om brann. Bare om brann. Om at blo´e tjokkare enn brann,” sa hun. Jeg spurte om hun visste hva brann var.”Ja, selvfølgelig,” sa hun, ”de e sånn som ælefanten slokker me sin lange snabel!”

Jeg smilte og var lykkelig inni meg. Jeg lar henne beholde denne kortsluttede illusjonen som bygger på en salig miks av Bergens ellevemannede stolthet og en Egnervise. Hun finner tidsnok veien ut av barndommens trygge jungel. Jeg skal imidlertid slutte å kjøpe dette brødet….  bilde-50

Advertisements

Responses

  1. Supert innlegg, Mærris! 😀

    Det er veldig kjekt å høyre om ungane til folk, iallfall så lenge ein kan snakke om andre ting innimellom også – og det kan jo så visst du..!

    Vesle bergensjenta di har jo servert oss gullkorn på rekke og rad så lenge eg har kjent deg. Nokon har oppnådd kultstatus og blitt tatt i bruk også av oss vaksne. Eg tenker særleg på då ho strengt hadde irettesatt ein ansatt i barnehagen med følgande på klingande bergensk og skarre-r: «No må du roe deg krrraftig ned!»

    Blogg gjerne meir om barn!

  2. Takk for kommentar, IC! Mer barneblogg er nok uunngåelig…

  3. Ha ha ha, enkelte illusjoner er det nok best å bevare 😉
    Ellers så syns jeg at man må jo få snakke om barna sine. Så lenge det ikke er det eneste man snakker om, og at man ikke går inn i en sånn evig lang monolog. Og så har det vel litt med perspektivet å gjøre. «I går bæsjet ungen min!» er jo ikke så utrolig givende å høre om, men sånne gullkornhistorier, derimot, er jo helt herlige 😀

  4. Hva!!?? Snakke om annet enn barn?! Noe annet enn fantastiske Hedvig, hennes sove, bæsje og spisevaner, motoriske utvikling og at hun har fått en hjørnetann oppe før hun har fått de to i midten?? Nei, det kan jeg ikke forestille meg. Det er så deilig enkelt å snakke om, kan holde på uendelig lenge. Fantastisk for en som ikke er sånn skrekkelig skravlete i utgangspunktet. Nok en grunn til at fedre må ha lenger permisjon enn 6 uker. Sees heldigvis på jobb om ikke lenge;) Skal prøve å begrense meg til gullkorn og spesielt gode historier da..
    Maren Zinken er forøvrig en ekte vittig jente. Likner vel på sin mor. Pass bare på at hun får med seg begge betydningene av «brannmann» før hun begynner å date. Nemi gikk visst på den smellen en gang. Jeg og, forresten;)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: