Publisert av: maerris | mars 8, 2010

Día Internacional de la Mujer Trabajadora

I Spania har de 4 mnds fødselspermisjon, ikke ammefri og lavere andel yrkesaktive kvinner.  Alikevel er det ingen tog i gatene og lite oppstuss om 8. mars. Det står litt om kvinnedagen i avisen, men det er ingen som gratulerer hverandre med dagen. Den eneste gratulasjonen jeg har fått er av fra min mann. Han har forøvrig ryddet hele kåken, vasket og lagt på rent sengetøy mens jeg har vært på jobb. Takk!

Advertisements

Responses

  1. hei du – en dag for sent gratulasjon på kvinne dagen til deg også!
    Det er rart det der – ja har gått i 8 mars tog siden før jeg ble født og her er går jeg hjemmeværende – men jeg håper nå at jeg er LITT av den radikale rødstrømpa jeg føler meg innvendig alikevel jeg da;-)

    • Da har vi likestilling! Min mann er hjemme, jeg jobber; din mann jobber, du er hjemme!

  2. Se der, ja. Her i andedammen har diskusjonens bølger gått høyt om skihopp, likelønn og ikke minst Harald Eias vrengebilde av norske samfunnsforskere. Et sted hørte jeg forresten noen nevne et interessant perspektiv på det lave antallet kvinner i ledende stillinger her i landet: Gode permisjonsordninger, forbud mot diskriminering, osv. har gitt norske kvinner muligheten til å velge både karriere og familie. Medsøstrene lenger sør tvinges i større grad til å velge enten-eller, ergo sparker yrkeskvinnene der seg helt til topps, mens hjemmemammaene blir hjemme (lettere karikert, naturligvis).

    • Det var en interessant perspektiv ja, og det kan godt hende at det er mye i det.

      Det jeg har sett av arbeidslivet i Spania er mye dårligere synkronisert med familielivet. Det ingen som tenker på at det blir vanskelig å hente i barnehagen hvis man avtaler møter klokka 4 om ettermiddagen. Hvis man ikke har bestemor, ikke ektefelle med fleksibel jobb, og ikke penger til å betale kenguru (barnepasser) så er det vanskelig å jobbe. Å lage en slags arbeidskjernetid som man kan flytte møtene til virker ikke som noe godt alternativ, for lunsjen er lang og hellig…

  3. Heisann!
    Her blei kvinnedagen feira med brask og bram: Trude leverte dr.gradsarbeidet, eg og Eirunn hjalp ein mann som hadde kjørt seg fast i snøen utanfor kontoret, og på kvelden var det champis med jentene! 😀
    Ellers var dagen prega av mange tragisk tabloide og fordummande saker i media – skuffande men sant..
    Virkar til å vere steile frontar av ein eller annan grunn, men eg håpar det er medieskapt. Og at ikkje dei to bøkene «Bråk!» av Ingunn Yssen/Marie Simonsen og «Alarm!» av Hanne Nabintu Herland er beteiknande for ei kommande kulturkonflikt..
    Har tenkt å lese førstnevnte såklart! 🙂
    Interessant aspekt Hedda peikar på – det kan nok til dels stemme, men eg trur likevel vårt system er veldig å foretrekke.
    Marte prøver å motivere meg til å begynne å blogge igjen – me får sjå…
    Klem fra IC 🙂

    • Ja, du må begynne å blogge igjen!

      Jeg har ikke sjekket ut disse bøkene, men jeg er småskeptisk ihvertfall en om ikke to av disse forfatterene…

      8. mars i Norge må nok bli småtabloid og småmerkelig. Spør du meg så burde vi i langt høyere grad engasjere oss i våre medsøstre utenfor den vestlige verden. Mange har hele kjønnskapen framfor seg og lider daglig under kjønnsdiskriminering. I et slikt perspektiv synes jeg mange norske feminister lager storm i melkeglassene sine..

      • Ja, det er eg enig i. Jamfør Marte sitt flotte innlegg på kvinnedagen!
        Både menn og kvinner er utruleg priviligerte i Norge – og me har det så bra at me ikkje forstår det sjølve. Me bør absolutt engasjere oss meir i internasjonale saker – og det trur eg også mange gjer, men det får ikkje oppmerksomhet i media.
        Samtidig må eg innrømme at eg syns det er litt rart at dette synspunktet («Norske kvinner (og menn) har berre luksusproblemer – og burde slutte og klage og heller hjelpe dei som er dårlegare stilt i andre land») alltid blir dratt fram når det er snakk om likestillingsspørsmål, og veldig sjeldan ellers….
        JA, me har det vanvittig bra i Norge — men det betyr vel ikkje at ein ikkje skal prøve å bli endå betre..? Kanskje kan forholda til og med utvikle seg i feil retning dersom ein kviler altfor mykje på lauvbæra.
        Eg høyrer sjeldan dette argumentet brukt i andre samanhengar. F.eks: Nei, nå er helsevesenet tross alt såpass bra i Norge — la oss heller fokusere på å hjelpe andre land. Eller: Nå er økonomien så bra i Norge — la oss slutte å jobbe for å bli betre, la oss heller hjelpe dei som er dårlegare stilt.
        Eg setter berre dette på spissen for moro skyld – eg forstår sjølvsagt at dette ikkje kan samanliknast.. 🙂

        Ein annan ting: Er det slik at fokuset på 8.mars er størst i dei landa som er mest likestilt..? Det er jo isåfall eit paradoks.. Og kva kom isåfall først – høna eller egget…? Blei landet meir likestilt pga økt fokus på 8.mars/likestillingsspørsmål generelt..? Eller fokuserer ein på det fordi ein har eit ganske likestilt samfunn?

        Håpar du syns det er ok med lange kommentarar… Du treng ikkje svare 🙂

        PS: Leser gjerne eit blogginnlegg om korleis problematikken likestilling/kjønn/familie/arbeidsliv er ulik i Norge og Spania!

  4. jeg komenterer på gamle innlegg…
    Det er godt det blir likestilling når vi slår sammen familiene da Marianne;-)
    siden 8 mars, den gang jeg var med, FØR jeg ble født – har det skjedd endringer – vi hadde vel i større grad et samfunn som lignet mere på spania dengang – ja ja, bortsett fra Gro da, som er LITT eldre enn mora mi og klarte liksom begge deler….Jeg mener, vi må ikke lengre bak i generasjonene enn til mine besteforeldre til å finne kvinner som ikke «fikk lov» til å jobbe og at mannen syns det var en skam at HANS kvinne «måtte» jobbe – HAN klarte jo fint å forsørge familien sin!!!
    Vi har kommet langt i Norge, veldig langt når man bare titter hitover, for her henger det etter i alle de tingene som Marianne trekker fram – men i Norge er det fremdeles ikke likestilling i den grad at en styrestilling fesk i en barnehage med flere ansatte ikke blir lønnet på lik linje med en direktør på en barneskole – pga at det ene er et typsik kvinne yrke, mens det andre er et typsik manns yrke LIKSOM
    MEN som sagt Norge ligger langt fremme på så mange måter, kulturelt og ja generelt.
    Min frustrasjon som hjemmeværende ( noe jeg helt sikkert ikke hadde vært, selv med de samme økonomiske mulighetene I Norge!) Går på den kulturiske forskjellen det er på holdningene til akkurat det at jeg er hjemmeværende!! Det blir ikke bare en rent praktisk måte å dele arbeidet på…MEN det skal være sikkert, at fremdeles mener jeg at den største kulturiske forskjellen her i gården er det at vi kommer fra to vidt forskjellige familier, ikke to (bare) forskjellige land!!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: